Drømmen om Island startet allerede for et par år siden, da jeg innså at barna mine ikke snakker farsmålet sitt like godt som morsmålet. Vi snakket mye sammen, mannen min og jeg, om vi skulle ta sjansen på å flytte til Sagaøya, men siden begge barna var veldig små, vi akkurat hadde kjøpt oss hus og jeg var i tillegg nyutdannet lærer, som trengte arbeidserfaring (og lønning).

Flytteprosjektet ble skrinlagt inntil videre. Likevel kunne jeg ikke helt slippe (den romantiske) tanken på hvordan det ville være å bo på Island. Da jeg kun har vært der på ferie og alle andre der også har hatt det, så ble min idé om å bo der rimelig romantisert.

Så en vakker høstdag i fjor ble avgjørelsen tatt. Vi bestemte oss for at vi skulle begynne å forberede oss på å flytte til Island neste sommer, altså i år. Fram til jul gikk planleggingen sakte og vi begynte begge å tvile på at det skulle bli noe av hele flyttingen. Vi hadde ikke kommet i gang med sparingen som vi mente av nødvendig å ha i bakhånd når man skal flytte til et nytt land og ikke kan ta med seg mer enn 20 kg per kolli. Vi hadde heller ingen planer for hva vi skulle jobbe med, hvor vi skulle bo og hvor vi skulle søke barna inn i barnehagen. Det hele så mørkt ut.

I februar bestemte vi oss for at om ikke de fleste brikkene hadde falt på plass innen 1.april, så måtte vi igjen legge Drømmen om Island på hylla. Grunnen til at dette ble den magiske datoen var helt enkelt fordi det var siste frist for mannen min å si i fra til jobben sin om han tok permisjon et år eller ikke. Det var også i dette tidsrommet at jeg måtte begynne å søke jobb igjen, da jeg kun hadde et årsvikariat på skolen jeg jobbet.

Nå startet for alvor forberedelsene for flyttingen. Tanta til mannen min hadde fått nyss i planene våre og har alltid hatt en drøm om å flytte til Frankrike, og tok derfor kontakt og spurte om vi ønsket å passe leiligheten hennes om hun dro. Dette takket vi selvfølgelig ja til. Jeg begynte å søke om lærerjobber, selv om jeg trodde jeg ikke snakket språket godt nok. Jeg søkte på to stillinger på to forskjellige skoler, hadde intervju på begge og fikk tilbud om begge. Jeg var i ekstase. Hvordan var dette mulig? Hjemme er det nesten umulig å få seg jobb på grunn av at det er så mange søkere per stilling, og på Island fikk jeg tilbud om to! Den ene bare femten minutter etter avsluttet intervju.

Alt som vi så på som en utfordring var i boks. Det som gjensto var bare at jeg måtte sende inn mine papirer til Menntamálastofnun (Utdanningsdirektoratet) for å få godkjent min norske utdanning. Plankekjøring, tenkte jeg…

Så naiv går det an å bli. I midten av juni kom brevet. Avslag, stod det. Din utdanning er ikke godkjent for å jobbe som lærer på Island. Du mangler 30 studiepoeng. I dette øyeblikket falt hele verden i grus. Jeg kunne ikke tro at dette var sant. Jeg hadde fått drømmejobben; ren musikklærerstilling. Jeg tok kontakt med min nye arbeidsgiver og hun sa at om ikke jeg får Leyfisbréf (lærertillatelse), så må hun lyse ut stillingen min på nytt. Jeg tok også kontakt med Menntamálastofnun, men de bare henviste til lovverket, og de var ikke interessert i å se på papirene mine på nytt, selv om jeg sendte inn ekstra dokumentasjon fra Universitetet i Tromsø. Så dro formannen i Menntamálastofnun på ferie og jeg øynet et håp, for det måtte da være et annet menneske der som kunne hjelpe meg, men nei. Ingen kunne hjelpe, og det virket som at ingen ønsket å hjelpe heller.  Ironien i det hele er at det er sinnsykt stor lærermangel på Island.

Jeg bestemte meg da for å skrive e-post direkte til Kunnskapsministeren på Island, hvor jeg la fram saken min og ønsket hjelp. Dette gjorde jeg for snart en uke siden og jeg venter enda på svar.

Nå er det en uke til mannen min kjører til avgårde, mens jeg og barna drar ikke før den 22.juli. Huset vårt i Norge er utleid, mannen har permisjon fra jobben, barna har fått permisjon fra barnehagen og jeg har ikke søkt på jobber her hjemme. Så nå får det briste eller bære. Det er ingen vei tilbake. Island, her kommer vi!