Det var skiltet som møtte oss da vi gikk av flyet i Keflavik. Turen med mine to luringer gikk overraskende bra. De var tålmodige og greide hele tiden å finne  nye måter og aktivisere seg selv.

Vi fikk til og med bedre tid på Gardermoen enn forventet. Noe som jeg satte stor pris på, for da kunne vi sette oss på en kafé og spise litt. Vi måtte bare komme oss inn på utenlandsreiser først.

Det jeg ikke visste var at det ikke fantes en eneste kafé der. En kiosk og et bollebakeri, med metervis av kø, var det jeg kunne finne. Joda, jeg det var et skilt i heisen som kunne informere om at det var en kafé i etasjen over, men jeg vet av erfaring at det kan være lurt å holde seg nært gaten, da klokka plutselig kan finne på å gå for fort. Ungene og jeg gikk derfor slukøret inn på kiosken og kjøpte oss en halv baguett hver. Ungene likte den overhodet ikke, så jeg måtte  plukke ut ost, skinke, kylling og bacon for å stikke i munnene på dem. Rett over oss satt et japansk par og kikket rart på meg. Det så ikke ut som at de skjønte at barna ikke likte majonesen på baguettene.

Vi kom fram lørdag og siden da har det gått i ett. Siden det er bare ett soverom i leiligheta vår, så har jeg brukt de første dagene på å finne gode løsninger på hvordan alle fire skal få vår egen plass slik at vi ikke går oppå hverandre. Vi hadde tidlig tenkt ut at køyeseng var tingen, så i går sendte jeg mannen på Ikea for å kjøpe dette allerede mandag. Da han kom hjem gikk han straks i gang med å montere den opp. Problemet var bare det at vi ikke kunne forstå bruksanvisningen. Etter mye fram og tilbake konkluderte vi med at vi manglet flere deler. Mannen hev seg på telefonen for å høre med Ikea om det kunne være at vi manglet en eske, og joda, det gjorde vi.

Han måtte da kjøre tilbake for å hente den tredje pakken slik at vi kunne få ungene i seng tidsnok, for alle som har satt opp flatpakkede møbler vet at det kan ta tid med alle de forskjellige delene. Etter tre timer, inkludert kjøring, var klokka blitt 22.00 og senga var satt opp. Godtroende som vi er, så trodde vi at nå var det bare å hive barna i seng, men nei. Jeg vet ikke når de sovnet, men det var en gang i mellom 23.00 og 00.00.

.

Jaja, tenker dere vel, da sov de sikkert litt lenger utover morgenen. Neida, klokka 06.00 var minstemann ut av senga og klar for en ny dag.

Kort oppsummert gikk denne dagen til å finne ting som ungene kunne aktivisere seg selv med før vi avsluttet dagen med en super sykkel/gåtur til en av parkene i nærheten. Alt med turen var strålende, sola skinte og barna var glade. Idyllen tok brått slutt da minstemann, som nettopp har lært seg å sykle, trynte på sykkelen og skrapte seg opp på overleppa. Det hele gikk selvsagt over da han fikk vasket bort blodet og fikk plaster på såret. Det er utrolig for en effekt plaster har på barn.

Søndagen bestemte vi oss for å teste ut et av bassengene i nærområdet, som forresten er helt fantastisk for barn. I tillegg ligger det rett ved siden av skolen som jeg forhåpentligvis skal jobbe på. Nytt badeland i Tromsø kan ta seg en bolle. Det er ikke det vi trenger for at barna skal bli trygge i vann og for at de skal lære seg å svømme. Innendørs var et et basseng på 0.9 meter som er perfekt for å trygge barn i vann og utendørs hadde de et svømmebasseng, et barnebasseng og selvfølgelig «heitur pottur» (typisk Island). Det var selvsagt vannskliene som var mest populære hos barna (og de voksne).

I dag har vi vært turister og besøkt Þingvellir. Det kule med stedet er at du kan gå langs sprekken mellom to kontinenter. Det skal også være stedet der islendingene holdt sitt første landsting. Det var altså her demokratiet startet.

Det har selvsagt skjedd mye annet kjedelig også, som innmelding i landet, søknad om personnummer og diverse annet papirarbeid, men det orker jeg ikke si så mye om…

…Men har vi kommet oss sånn passe i orden i leiligheta og jeg håper at frænka (islandsk for kvinnelig familie/slekt) som lar oss bo i leiligheta si synes vi har det koselig og at vi ikke har snudd for mye oppned på hjemmet hennes. Vi trives foreløbig godt i leiligheta og tror at vi har funnet en løsning som passer for oss.