…Og det er ikke leiligheta heller. I har jeg bedt mannen om å ta med seg barna ut en tur for at jeg ønsker litt alenetid. Helt siden han la på kjøring den 13.juli, har jeg hatt folk tett på meg, noe som er koselig for en periode, men som blir slitsomt i lengden. Tiden alene har blitt brukt på å selvpleie, avslapning og  tid til å oppdatere bloggen uten å hele tiden måtte avbryte på grunn av at noen må tisse, spise, vil ut, vil inn eller har mistet noe under sengen.

Det viser seg at det er mer krevende enn jeg hadde trodd å skrive blogg, for jeg må faktisk ha noe å skrive om. Til nå har det skjedd noe hver dag, men jeg kjenner på at det begynner å dabbe av litt, noe jeg egentlig er litt glad for. Det tar på å være på topp hele tiden.

I helga var vi å besøkte et vennepar av oss og da kvelden kom, var jeg så sliten i hodet av å lytte og analysere hvert et ord som ble sagt, at jeg bare måtte gå å legge meg. Jeg skjønte faktisk ikke hva de snakket om mer. Slik er nesten hver dag for meg her foreløbig. Det er svært krevende å hele tiden måtte konsentrere seg for å forstå hva som blir sagt, og enda verre er det å prøve å formulere setninger når jeg mangler ord. Språksenteret i hjernen jobber på høygir med det islandske språket, og jeg må flere ganger for dagen formulere og omformulere det jeg ønsker si. Jeg er glad for at vi flyttet så lenge før jeg skal begynne å jobbe, slik at jeg kan språket enda bedre når den tid kommer.

Barna og jeg har tatt oss noen sykkelturer for å gjøre oss kjent i nabolaget. I parallellgata vår blir vi plutselig stoppet av en eldre dame i det vi går forbi innkjørselen hennes. Hun spør, på norsk, om vi kommer fra Norge og om hvor i Norge vi kommer fra. Da jeg svarer Tromsø, er det nesten som dama letter fra bakken, for hun kommer nemlig fra Tromsø, eller faren hennes gjorde det. Hva er oddsen for at det første fremmede menneske jeg kommer i snakk med har bodd i byen min?

Det er forresten løgn at hun var det første fremmede mennesket jeg snakket med etter at jeg kom. Den første jeg egentlig snakket med, tok kontakt i dusjen i svømmehallen, naken…Hun spurte meg også hvor jeg kom fra, fordi hun ikke greide å høre at jeg snakket norsk. Hun trodde jeg snakket finsk!?! Når har norsk og finsk hørtes likt ut? Men altså, denne dama hadde da stått å lyttet på at jeg og jentungen snakket sammen og mente at det rette tidspunktet å slå av en prat om språk, var mens vi alle sto naken i dusjen. Så der sto vi da altså å skravlet sammen om språk.

Mens jeg snakker om språk, så kan jeg love at om barna ikke blir gode i islandsk dette året, så kommer de i hvertfall til å være gode i svensk, for vi har to tegnefilmkanaler og den ene er på svensk og den andre er på engelsk. Sånn kan det gå.

Og forresten, jeg har nå fått islandsk personnummer og har ikke lenger norsk adresse. Nå bor jeg offisielt på Island.

Bildene i teksten er fra kjøreturen vår hjem i går.