Jeg er redd for mange ting, som at bilen skal ta fyr, at hjulene skal falle av, det meste som er ukjent og ikke minst, huggorm. Det skal sies at jeg aldri har sett en huggorm og at i de fleste tilfeller hvor jeg har måttet møte frykten min, så har det gått bra, men nok om det. Det jeg vil få fram er jeg er redd for mange absurde ting, men å flytte til en urolig vulkansk øy, langt uti havet, det er jeg ikke redd for. Forstå det den som kan.
Ser du trollet i berget? Ásbyrgi
Vi har denne helgen kjørt rundt hele Island på grunn av mannens ættarmót (slektstreff). Det har vært en opplevelsesrik og flott tur. For å komme oss til slektstreffet, måtte vi ut på en ni timers lang kjøretur, som vi valgte å dele på to dager.
Campen vår i Ásbyrgi
Vi overnattet i telt i ásbyrgi, som har en ganske spesiell historie til hvorfor området ser ut som det gjør. Det heter seg at Sleipner, hesten til Odin, trampet ned med ene hoven sin og da ble landskapet formet. Det skal visst også bo huldrefolk og troll i bergene der. Det finnes også historier om disse, men det får jeg komme tilbake til en annen gang.
Ásbyrgi
På tuppen av Sleipners hovmerke
Slektstreffet var morsomt og hyggelig, og
jeg fikk bli bedre kjent med flere av svigermors slektninger. Det var utrolig mange barn tilstede og ingen av dem ble noen gang uten lekekompis. Ved siden av campen vår rant det en liten elv som barna ikke kunne få nok av og som gjorde at vi kun hørte fra dem når de var sultne, våte eller måtte på do. Det er ren luksus å være på telttur.
Námaskarð – et av stoppestedene
Boblende gjørme ved Námaskarð
Ellers fikk vi også besøkt svigerfar og hans kone. Vi var der sammen men to av mannens søsken og barna deres og ingen av de små var klare for å reise hjem da mandagen kom. Mandagen var det forresten handelsstandens offisielle fridag og vi fikk derfor kun servert pølser og kaffe på hvert en handelssted på hjemveien. Gjett om vi er leie av pølser! Jeg liker ikke engang pølser!
Utsikt over Lagarfljót fra svigerfars hus
Vi tok «sørveien» hjemover, som har et helt annet landskap enn nordveien. Vi kjørte i et strekk, men tok noen få småstopper for å spise pølse og drikke kaffe, og for å henge sammen med turistene på mange av de flest besøkte stedene langs veien. Bare noen få steder som vi besøkte var uinteressante for turistene.
Mannens første bil står enda i Grimsá/ Videosnutten under er fra Jökulsárlón, hvor is fra isbreen knekker av og kommer ned elva.
Familien ved Skógafoss/ Videosnutt fra Skógafoss.
Da Reykjavikskiltet endelig dukket opp, var både store og små svært lei av å sitte i bil. Nå er det tilbake til hverdagen med alt som de omfatter, eller nesten i alle fall. Jeg begynner muligens på jobb allerede mandag, mens mannen er på jobbsøkerstadiet. Og vi venter fortsatt på at barna skal få sine islandske personnumre da jeg trodde at passene deres var dokumentasjon nok, men forhåpentligvis dukker fødselsattestene deres opp i morgen og da er kanskje alt i orden allerede før helga. Kanskje kan vi bruke helga på å søke om barnehageplass.
Endelig hjemme
Jeg har i dag vært i møte med Enic-Naric, som er organet som evaluerer utenlandsk utdanning, og dama jeg snakket med der kunne ikke forstå bakgrunnen for at jeg fikk avslag på søknaden min om kennsluleyfi (lærerløyve). Hun hadde høytlesning for meg fra regelverket og mente at der stod det svart på hvitt at Menntamálastofnum ikke hadde fulgt regelverket da de avviste min søknad. Hun tok deretter kontakt med min saksbehandler der og nå kan det se ut som at saken min kommer opp igjen. Jeg håper bare det skjer raskt slik av jeg får vært med på planleggingsdagene før skolen starter.
Vakre Island
Her krysser vi både fingre og tær for at alt ordner seg. 🙂
Relatert