Jeg har nå jobbet i nesten seks uker som lærer på Island og jeg er begynt å forberede meg på å gi slipp på gruppene jeg nå underviser, for å ta i mot nye elever. Det største utfordringen som jeg har møtt på til nå, er å kunne forklare for elevene hva jeg forventer av dem til enhver tid og å gjennomføre samtaler med elever som er utfordrende eller sliter med å følge reglene som gjelder på musikkrommet.

En stund siden det har vært ryddet i denne skuffa på musikkrommet kanskje?

Jeg har brukt stemmen mye mer enn vanlig, da det virker som at undervisningsstilen er litt annerledes her enn jeg er vant med. Elevene reagerer ikke på klapping og telling på samme måte som elevene jeg har undervist tidligere. Så med neste gruppe er det hvordan stemmeløs klasseledelse fungerer det første de skal få lære seg. For de som ikke vet hva jeg mener med klapping og telling, så er det så enkelt som at elevene repeterer rytmen jeg klapper slik at jeg slipper å be dem om å være stille og lytte. Prinsippet med tellingen kjenner vel de fleste foreldre til: «Hvis du ikke…..innen jeg har talt til tre, så….1,2,3…»

Diplom for første kurs gjennomført på islandsk. (Ikke spør hva det handlet om, please).

Generelt er det både morsomt, spennende og lærerrikt å jobbe hundre % som musikklærer, men jeg kjenner at jeg noen ganger savner teoretiske fag hvor elevene får en individuell oppgave som de skal jobbe selvstendig med. Og ikke minst lesekvarteret om morgenen.

Det blåser mye her, så til og med trærne er påkledd.

I dag var det en tidligere medstudent av meg som skrev på statusen sin på Facebook at det i dag er akkurat tre måneder igjen til jul. Det var en påminnelse som at alt det kjente og kjære og alle tradisjonene i førjulstiden kommer til å bli annerledes i år. Det er helt absurd at jeg ikke skal synge på Pingvinen på UNN med mitt fine kor Ultima Thule. Jeg kjenner på at det kommer til å bli et stort savn å hverken høre Nordnorsk julesalme på radio eller å synge den selv. Du kan jo bare synge sangene likevel, tenker noen kanskje da, men det er ikke så enkelt. Jeg synger altstemmen på alle julesanger som ligger nært hjertet mitt, og det er ikke så veldig morsomt å synge altstemmen uten å ha noen til å synge melodien.

Vakre Island

For et par år siden fikk vi en «ny» sang i koret til jul. Sangen heter «Et lys imot mørketida». Det året gikk både jeg og en med-alt på samme smellen og påsto begge at vi kunne sangen i jobbsammenheng, men når alt kom til alt, så var det ingen av oss som kunne melodien. Dette oppdaget jeg da jeg var ute på juleshopping. Jeg tror juleplaten til Maria Haukås Mittet ble spilt og jeg hørte denne låten som jeg aldri hadde hørt før, men jeg kjente likevel teksten. Det var ikke før langt ut i låten at jeg oppfattet at det var «Et lys imot mørketida» og at jeg rett og slett ikke kunne den i det hele tatt. Jeg følte meg sånn passelig dum der jeg vandret rundt på Vero Moda og smålo for meg selv, helt alene.

Juletradisjoner kommer og går, men minnene består.

Jeg har forresten fått nyss i at det i alle år har vært musikklæreren som har spilt alle julesangene ved elevenes juletrefest på piano, så jeg har begynt sånn smått å øve meg på de vanligste sangene som spilles her på juletrefesten. Noen er de samme som vi bruker hjemme, men med annen tekst. Så var det jo alle de andre da…Sist gang jeg spilte piano foran andre mennesker, som hadde en forventing til at jeg kunne alt som jeg hadde på repertoarlista mi, var under spilleprøven under lærerutdanninga og da stivnet fingrene mine mot slutten av siste stykket jeg skulle spille og jeg ble bedt som å spille sluttakkorden før sangen var slutt, bare for å bli ferdig. Men da jeg er evig optimist med angst for alt nytt og på toppen av det hele har manglende planleggingsevner, så burde jo juletrefesten gå strålende!

Hverdagslivet har for alvor kommet over oss, og vi har kommet inn i de daglige rutinene igjen. Dette medfører at ettermiddagene fra mandag til fredag er ufattelig korte og at det er lite vi rekker å gjøre etter jobb og barnehage. Jeg trodde kanskje at hverdagen kom til å være annerledes her og at jeg kom til å ha bedre tid med familien, men jeg jobber lengre dager her, så går det opp i opp med kjøringen vi hadde hjemme. Dette var utrolig skuffende å oppdage for meg. Jeg så for meg all den ekstra «fri»tiden jeg kom til å ha her siden det bare tar meg syv minutter å sykle til jobb.

Opplæring i kvisefjerning ved hjelp av Frozen-Elsa

Helgene derimot får vi gjort mer sammen med barna og prøver å dra i bassenget med dem i hvertfall en gang i uka. Det har  vært stor utvikling på dem begge i kontakt med vann. De var begge redde for vann de første gangene i bassenget, men nå dykker femåringen for å plukke opp ting på bunnen og minstemann hiver seg uten frykt ut i sklia på magen, med hodet først.

Enkelte dager lengter jeg mer hjem enn andre. Dette bildet hjelper ikke på hjemlengselen.