I forrige uke hadde jeg planleggingsdager og høstferie. Dette var noe jeg på forhånd hadde sett fram til og hadde planlagt å bruke dagene til å komme ajour med arbeidet mitt og planlegge litt fram i tid. Og selvsagt slappe litt av hjemme, uten mann og barn. Det ble dessverre ikke sånn.

Stort sett hele forrige uke ble tilbrakt foran datamaskinen med en telefon i hver hånd, mens jeg prøvde å forstå lover og regler både på norsk, engelsk og islandsk. Jeg har snakket med den norske Kunnskapdepartementet og blitt satt over opptil flere ganger.  Jeg mistet tråden etter å ha blitt satt over for tredje gang, tror jeg, og den siste jeg snakket meg skulle be noen ringe meg opp igjen. Et par dager senere ringte ei hjelpsom dame fra Utdanningsdirektoratet. Da jeg la fram saken min for henne, om at jeg sliter med å få min utdanning godkjent på Island, syntes hun dette hørtes meget spesielt ut. Det var da tross alt flere lærere med treåring lærerutdanning fra Island, som har fått godkjent sin utdanning Norge. Dette etter at lærerutdanningen ble fireårig i Norge. Hun oppfordret meg til å sende papirene mine til Utdanningsdirektoratet for å får enda en bekreftelse på min utdanning.

Jeg har også snakket i den andre telefonen med en hyggelig dame fra Hello Norden her på Island. Hun skulle også sjekke opp lover og regler for meg, og se om det var noe hun kunne gjøre. Jeg har ikke hørt noe fra henne enda, men jeg etter det vært i kontakt med den norske avdelingen, og hun skulle legge saken min fram for Nordisk ministerråd, da på generell basis. De skulle diskutere hvordan en slik sak kunne virke inn på det nordiske samarbeidet.

Jeg har sendt eposter til alle som jeg kan tenke meg kan hjelpe, eller vet om noen som kanskje kan hjelpe meg. Dette innebærer blant annet Enic-Naric, eller Nokut som det heter på norsk, som har ansvaret for bistå regjeringen i vurderingen av utenlandsk utdanning. Svaret jeg fikk fra Enic-Naric Island denne gangen var et helt annet enn det positive svaret jeg fikk i sommer. Nokut har ikke svart enda.

Det er et spørsmål som jeg hele tiden ramler tilbake på i forbindelse med denne saken, og det er om ikke Island stiller seg selv i et dårlig lys med å uttrykke at ingen grunnskolelærere utdannet etter 2008 og fram til i dag, i Norge, Sverige og Danmark, er gode nok for å undervise på Island, et land med kritisk lærermangel. Men det er jo krav om masterutdanning for norske lærere også nå, tenker du kanskje, og joda, jeg har tenkt over det også. Kravet trådte ikke i kraft før nå i høst.

Jeg tenker at om det skal være et godt samarbeid i Norden, så må det ulike landene kunne vise tillit til hverandres utdanningssystemer, bare på den måten kan man la arbeidstakere jobbe på tvers av grensene. Jeg kjenner flere lærere her som fulgte det gamle utdanningsløpet på tre år og ingen av disse har hadd noen problemer med å få undervise i hverken Danmark, Sverige eller Norge, selv om utdanningen der har vært på fire år.

Det jeg prøver å si i dette innlegget er at jeg har fått svar på min andre søknad om lærerløyve her på Island. Også denne gangen fikk jeg nei. Hva dette betyr i praksis vet jeg ikke helt enda, da rektor er bortreist. Det jeg vet er at kontrakten min med jobb er blitt ugyldig og at lønnen min muligens blir adskillig lavere. Det er utrolig vanskelig å få tak i utdannede musikklærere her, så jeg er ikke videre bekymret for å miste jobben.

Det neste steget på veien er å sende inn en formell klage til Ombudsmannen i Altinget.

Jeg tenker ikke gi meg før Nordnesfjellet ramler ut!