Her om dagen måtte jeg sende epost hjem til flere elever etter at de gjentatte ganger, bevisst hadde sabotert undervisningen for resten av gruppa si. De av foreldrene jeg fikk svar hos hadde snakket med sine barn og beklaget på vegne av dem. Timen etter merket jeg at elevene tok seg sammen. De som prøvde å få i gang noe, fikk ikke responsen de ønsket fra resten av gjengen og sluttet derfor selv også.

Jeg har tidligere opplevd å få skylden for at elever ikke greier å ta seg sammen, selv etter å ha blitt gitt flere muligheter til dette. Jeg har på mine få år som lærer måttet forsvare meg selv mot enkelte foreldre har vist stor mistillit til mine pedagogiske evner bare fordi jeg var relativt nyutdannet. Jeg har blitt tråkket på, krenket og fått slengt dritt om, av foreldre. Et tilfelle var så alvorlig at jeg enda sliter med angst for å kontakte foreldre om alvorlige hendelser. I dette tilfellet hadde jeg en klasse med mange barn som trengte litt ekstra hjelp. Det var alt i fra barn med utagerende adferd og voldelige tendenser til barn som hadde veldig kort konsentrasjonsspenn. Så var det i tillegg alle de andre barna som selvfølgelig også skulle både få oppmerksomhet, hjelp og lærdom. Jeg vet at det var lærere som ikke ønsket å være vikar i denne klassen, da det ble for vanskelig.

På dette tidspunktet var hjernen min aktiv dag og natt for å prøve å finne nye løsninger for å forbedre klassesituasjonen og min egen arbeidshverdag. Jeg tror jeg kan telle på en hånd antallet dager jeg ikke gikk hjem med hodepine, og minst en gang i uka var jeg inne for å sjekke om det var ledige stillinger på butikk, på lager eller hva som helst, bare for at jeg skulle slippe å måtte jobbe døgnet rundt.

Jeg gikk rundt og tenkte mye på at det var enkelte foreldre som ikke trodde at jeg prøvde å gjøre så godt jeg kunne, hver eneste dag, for at akkurat deres barn skulle få en best mulig skolehverdag. Det var også vanskelig for meg å forstå var at foreldre ikke kunne se at det selvsagt var mer uro i klassen de timene jeg var mutters alene med elevene, uten andre voksne som kunne ta enkeltelever til side om noe skulle dukke opp.

Det var ikke slik at ledelsen ikke visste om hvilken situasjon jeg sto i, men dessverre ble jeg ikke tatt alvorlig nok, før den dagen jeg varslet om at om ikke min arbeidssituasjon ikke forbedret seg, så kom jeg til å bli sykemeldt. Jeg vet at mange mener at det å ha det vanskelig på jobben ikke er et godt sykemeldingsgrunnlag, (blant annet legen min), men for min det var det gått så langt at jeg ikke sov, slet med å spise og på toppen av det hele, gikk med konstant angst for å gå på jobb.

Det er en stund siden jeg har tenkt på dette vanskelige kapitlet av læreryrket, men etter responsen jeg fikk hos et av foreldreparene etter siste epostrunde, så dukket det opp igjen. Jeg gikk å gruet meg til å få svar fra foreldrene, og når jeg åpner eposten, så beklager de på det dypest og tar det veldig alvorlig av barnet deres har vært med å ødelegge undervisningen. De takker også for at jeg informerer dem om situasjonen og at de håper at de ikke gjentar seg. Likevel var det ikke selve eposten som gjorde det store inntrykket. Det var det de fikk barnet sitt til å gjøre for å rette opp i situasjonene som virkelig gikk inn på meg.

Neste undervisningstime dukker eleven opp med et kort hvor h*n skriftlig ber om unnskyldning og sier at det ikke skal gjenta seg. Jeg hadde nesten lyst til å sende foreldrene blomster for å gå foran som et godt eksempel. Det er sånne små øyeblikk som gjør at alt det som er vanskelig i læreryrket nesten glemmes.