Forrige helg ble jeg invitert med på en sosial sammenkomst med «klikken» min på jobb. Dette innebærer lærerne i de praktiske-estetiske fagene, bortsett fra kroppsøving. Det var ikke alle som hadde mulighet til å være med, men vi fem som dro hadde det utrolig hyggelig.

Det som er så komisk er at jeg ikke forsto hva jeg skulle være med på, før vi satt på bussen, på vei dit. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hva folk snakker om. Ikke visste jeg hvor vi skulle, ikke visste jeg hvilket nummer bussen jeg satte meg på hadde, men jeg hadde fått med meg at det innebar et glass vin eller to. I en ellers så familiebasert hverdag var det ikke mer jeg trengte å vite. De hadde ordentlige billetter på bussen, på størrelse med et frimerke. Det minnet meg mest om melkekortet fra barneskolen, hvor jeg brukte et hver dag for å få skolemelk.

Forresten, så blir jeg alltid litt usikker når de snakker om vin på islandsk. For det er ikke alltid jeg forstår om det er snakk om venn (vin) eller vin (vín). Islendingene skjønner ikke hvorfor jeg ikke greier å oppfatte forskjeller, for i og í er jo to ulike vokaler. Dette har selvsagt ført til at jeg synes det islandske ordet for venninne er så utrolig koselig vinkona. For hver er vel hyggeligere å ta et glass vin med enn en god venninne?

Tilbake til High tea, som viste seg å være minitapas i tre etasjer, hvor øverste etasje var forrett, midterste var hovedrett og nederste var dessert. Det er et konsept de har på et Hilton hotell Nordica i Reykjavik. Det var litt stivt priset, men maten smakte veldig godt. Det anbefales å dra dit om noen ønsker en hyggelig ettermiddagssnack.

Nå på fredag var jeg på julebord med jobben. Vi var 104 påmeldte. Det sier litt om hvor stor skole jeg jobber på. Det var veldig hyggelig alt sammen og maten smakte godt. Folk var greie og jeg hadde egentlig ingenting å klage på, bortsett fra at den ene som underholdt oss snakket så himla fort at jeg ikke skjønte et kløyva ord. Har var tydeligvis veldig morsom, for folk lo så tårene sprutet. Det eneste jeg fikk med meg var at han hadde hareskår, kunne spille gitar og syntes at gitarsolo var det kuleste i verden, men at folk på nachspiel ikke skjønte konseptet, så avsluttet han med å spille med gitaren på nakken. Jeg har selvfølgelig ikke husket på å ta bilder, men jeg skulle ønske det var noen som hadde tatt bilde av meg mens jeg prøvde å avkode underholdningen. Grav alvorlig med rynket panne og kjeften vidåpen. Akkurat som at det å sitte der med åpen munn skulle hjulpet med med forståelsen.

Selv om det språklige ikke er helt på plass, så har jeg funnet ut hvordan jeg kan gli inn i mengden her. Jeg har nemlig endelig strikket ferdig min egen islandskofte. Jeg kommer aldri mer til å fryse igjen, tror jeg.