Dette er favorittnissen min, bare fordi han muligens er den eneste jeg vet om slamrer mer med dører enn jeg. Minstemann ba meg om i går kveld om å knyte skjerf rundt alle dørhåndtakene for at de ikke skulle smelle igjen når Hurðaskellir kom. Det fungerte tydeligvis for jeg våknet ikke av smelling natt. Mer om han under.

Denne karen er litt av en type. Du vet godt når han kommer, for han høres. Hurðaskellir (Hur-tha-skedlir) betyr dørsmeller og det sier det seg selv at denne karen bråker mye når han kommer. Jeg vil tro at av alle de islandske julenissene, så er det denne jeg kjenner meg mest igjen i. Jeg skjønner virkelig hvordan det er å være en dørsmeller, for det har jeg vært hele mitt liv, ufrivillig.

Da jeg enda bodde hjemme hos mamma og gjerne kom hjem etter at hun hadde lagt seg, så prøvde jeg så godt jeg kunne å være stille. Jeg åpnet dørene forsiktig, gikk på tærne opp trappa, slo vannet på lav styrke og gjorde så godt jeg kunne for å ikke vekke resten av huset. Likevel fikk jeg skjenn fra mamma dagen etter fordi at hun ikke kunne forstå at jeg måtte bråke sånn når jeg kom hjem. Det viser seg da at selv om jeg åpner døra så forsiktig som jeg kan, forså å prøve å lukke den stille igjen, så smeller den igjen fordi jeg var, (og er enda), slepphendt. Det jeg trodde var å liste meg på tå, var i mammas ører elefantskritt og jeg hadde overhodet ikke latt være å bråke med vannkranen.

Det betyr at om det er en julenisse som jeg har lyst å sette noe godt fram til, så er det Hurðaskellir.

Ironisk nok fikk barna julekuler av glass fra Hurðaskellir. De ble storfornøyde og vandret rundt i leiligheten for å finne en ledig krok eller spiker til å henge kulene på. Dessverre er de alle opptatt, så de fant en alternativ løsning.

Jeg har forresten fått dilla på hjemmelaget godteri. I dag har jeg prøvd meg på kokossjokolade. Nå, i skrivende stund, sitter jeg bare å venter på at de skal bli spiseklare.