Den jula altså, dagene går unna. Her kommer det siste innlegget om de islandske julenissene, sent, men godt. 

Jeg har satt utrolig stor pris på alle som har fulgt med på nissebloggen, og som jeg håper har koset seg like godt med nissehistoriene som jeg selv gjør. Jeg digger julenissene og var fra meg av glede da ungene fikk en ny bok om julenisser hos afa og amma. Den har jeg ikke rukket å lese i enda, men jeg ser fram til det, kanskje mer enn ungene.

Julaften her hos oss var nok som julaftener flest, med forventningsfulle barn, som gjerne bobler over av energi og utålmodighet. Minstemann har helt i fra seg det øyeblikket han ble nektet å skifte kanal fordi jeg skulle se «Tre nøtter til Askepott». Frøkna, derimot, syntes det var spennende etter at hun kom over dubbingen til Knut Risan.

Selveste julekvelden ble feiret med familien, i tillegg til min søster, hennes datter og hennes far. Og så dukket til og med Nordpolnissen opp, noe som er en sjeldenhet i vårt hem, men gøy var det. Ungene fikk alt de ønsket seg og vi fikk alt vi hadde ønsket oss, og mer til. Men så over til den siste nissen og julekatten, som heldigvis ikke kom på besøk til oss i år heller.

Kertasnikir er alltid den siste nissen i rekka og han er så heldig å være den som kommer natt til selveste julaften.

I gamle dager var den fineste julegaven et islandsk barn kunne få et ekte stearinlys. Et ekte stearinlys var veldig dyrt før, da det ble laget at talg. Kertasnikir elsket disse talglysene. Han ønsket ikke å se dem brenne, nei, han ville spise dem. I dag blir stearinen blandet med (parafin)voks og det synes han smaker vondt, og han har derfor begynt å spise det samme som brødrene sine. Likevel klarer han ikke å stjele stearinlys fra husene natt til julaften.

Heldigvis har Kertasnikir latt lysene våre stå i år. Minstemann var så redd for at hans lys skulle bli spist at han gjemte det i går kveld. I morges fant han det fram igjen og satte det i lyslykta si. Vi har ikke like heldige i fjor da vi feiret jul hos faren min. Da hadde Kertasnikir tatt ei tygge av et av julelysene og spyttet det ut igjen. Han oppdaget nok at det var et moderne lys og ikke et gammeldags talglys.

Tradisjon tro, så har barna fått lov til å åpne en liten julegave på julemorgenen. Dette har de fått lov til fra de begynte å åpne pakker selv, og det var også slik jeg hadde det som barn. De fikk begge hver sin Vossatassarlue og -buff fra gammeltanta si i Hareskogen. Jentungen trakk på smilebåndet og sa: For en flaks at vi fikk klær, for da kommer ikke julekatten å besøker oss i idag. 

Jólakötturinn (julekatta) er mye større enn en vanlig katt og folk flest rømmer inn i husene sine når de ser henne. Hun freser og klorer etter folk, mens hun leter etter noe å spise. Favorittmaten til julekatta er barn som ikke har fått myke pakker til jul. Der derfor viktig at barn får et par sokker, en truse eller noe annet som de kan ha på seg. Det er sagt at sist julekatta ble sett hadde alle barna fått klær, og katta ble da så sint at hun løp til fjells og ble borte.

Kertasnikir kom med så fine gaver til barna i natt, så nå har de begge noe rødt å kle på seg i dag. De syntes det var imponerende at han visste størrelsene deres.

Det er forresten ingen som har kommet med forslag på hva hva orginallåtene, fra quizen i går, heter. Derfor har jeg tenkt å vente et par dager før jeg kommer med svarene.

GOD JUL TIL ALLE SAMMEN 🙂