Þorrablót

Etter å har sovet i tre døgn, nesten, på grunn av forkjølelse, tette bihuler og vond hals, var jeg et øyeblikk redd for at det ikke skulle bli noe av min þorrablótreise. Hvor typisk er det ikke å bli syk akkurat den ene helga som barnefri er innvilget og nye opplevelser står for dør?

Selv om bihulene fortsatt var pottetett, så ble ungene levert til tanta si og vi dro til flyplassen i Reykjavik for å fly østover.

Innenlands fly på Island er ikke som andre steder. Du trenger bare å opplyse navnet ditt, eller noe i nærheten av navnet ditt, så får du billetten.Der er ingen sikkerhetskontroll, ingen plastposer for 100m.l., ingen som tar parfymen fra deg om den er på over 100 m.l. og legitimasjonen blir bare vist rett før du går ombord i flyet.

Flyreisen i seg selv er som alle andre reiser med småfly, men mye støy og endel risting. Flygfreyane (flyvertinnene) er hyggelige og serverer sjokolade med den dårlige flypulvekaffen.

Chocolate is always the answer!

Så hva er nå egentlig þorrablót, er det kanskje flere som tenker.  Kort fortalt er det en gammel islandsk tradisjon som har røtter ihvertfall tilbake til før kristningen av Island på 1800-tallet. Under kristningen forsvant denne hedenske tradisjonen, men ble tatt opp igjen i nasjonalromantikken. Feiringen, slik den er i dag, har vært tradisjon siden 60-tallet.

Måtte selvsagt smake på Þorraøl også.

I teksten Hvordan Norge ble bygd (norrønt Hversu Noregr byggðist) fra 1200-tallet hevdes det at kvenene ofret årlig til Torre ved midtvinter. Både månedsnavnet og navnet på ofringen, Torreblot (Þorrablót) er avledet fra hans navn. Orknøyingenes saga hevder i kontrast at þorreblot ble etablert av Torre. Torre er et navn og blót betyr offer eller ofring.
Jeg har blitt fortalt at disse feiringene alltid er morsommere på landet enn i byen og Þorrablótið som vi deltok på var holdt i en gymsal, på et lite sted kalt Fellabær. Stemningen var litt som på revyen hjemme i Lenangen, men høyrøstede stemmer, mye latter og noe godt i glasset.Det som skilte seg ut var den nummererte bordplasseringen og alle de forskjellige bordene hadde navn som passet årets tema, Ormurinn. Og jeg er ikke helt sikker på hvorfor dette var årets navn, og om det ble nevnt hvorfor så har det blitt «lost in translation». 
Før, under og etter mat var det underholdning i form av revy og visstnok morsomme historier, men det meste var så lokalt at selv om jeg hadde forstått alt som ble sagt, så hadde jeg nok ikke forstått hva det handlet om likevel. Dette var som revyer flest gjort av amatører.  Noen nummer var morsomme, noen altfor lange, noen i drøyeste laget og noen utrolig kjedelige. 
Jeg ble møtt i døra med velkomstdrink og snack, altså en shot islandsk brennevin og råtten hai på tannpirker, dandert som den fineste ost. Når jeg kom over hvor ille det luktet, så viste det seg at det ikke var så ekkelt som jeg hadde forventet. Det smakte nesten som tørrfisk. Det jeg slet med var konsistensen, som var litt gummiaktig. Noen jeg snakket med sa at det var veldig god hai i år og at den smeltet på tunga, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. 
Da maten endelig skulle inntas, fikk jeg opplyst hva all maten het og hva det var. Det hele så mer delikat ut enn jeg hadde trodd. Det var fint radet opp midt på bordet i en stor skål og så egentlig litt ut som tapas, med en veldig tradisjonell islandsk vri. 

Jeg startet forsiktig med å spise ting jeg visste var godt, som hangikjöt og fersk sviðasulta, før jeg bega meg ut i ukjent terreng. Noe var godt, noe spiselig og en ting var totalt uspiselig. For å gjøre det enkelt har jeg satt opp en liste under med de forskjellige rettene og hva det smakte. Rekkefølgen er fra best til verst.

Alle rettene, ferdig smakt. Forklaringen på hva alt er starter med tørrfisken og følger sola.

  1. Tørrfisk: trenger egentlig ingen forklaring, men tørrfisken på Island er utrolig god.
  2. Saltkjøtt: trenger kanskje heller ingen forklaring. Salt lammekjøtt.
  3. Sviðasulta: Smalahovakjøtt i gelatin. Smaker som sauhau.
  4. Grisesylte: trenger ingen forklaring.
  5. Magaálar: røkt kjøtt av lammebuk. Smaker helt ok, men jeg sliter litt med røkt kjøtt.
  6. Hángikjøtt (ikke på bildet): røkt lammekjøtt, kan ligne litt på lammerull, men smaker overhodet ikke det samme og har en utpreget røkt smak. Litt i meste lage for min del, men jeg har spist det noen ganger nå og det blir bare bedre og bedre for hver gang.
  7. Råtten hai: som jeg allerede har nevnt, så smaker dette ikke ulikt tørrfisk med en slimete konsistens, men tanken på at det er råttent kjøtt gjør det hele litt frastøtende.
  8. Lifrapylsa: pølse av lever er noe jeg ikke forstår. Det smaker ingenting og lukter lite. Det er mulig at alle de andre greiene døyver smaken.
  9. Slátur: er rett og slett blodpølse, men smaker ingenting som norsk blodpølse. Det smaker egentlig ingenting, med en ettersmak av blod? Ikke noe for meg.
  10. Bringukollar: som visstnok er kjøtt hentet fra mellom ribbene på sauen/lammet. Dette er merkelige greier.
  11. Lundabaggar: lundefuglebryst. Smaker som marg og brusk og om jeg ikke tar feil, så er det akkurat det det er.
  12. Sure værballer: nå snakker vi Torrablót og jeg har kommet over i den sure halvdelen av matfatet. Dette smaker ikke godt, bare surt og gammelt. Likevel er dette det beste av den «gamle» og sure maten.
  13. Sur sviðasulta: Om jeg legger godviljen til, kan jeg kjenne antydningen av fersk svið, men ellers er dette også bare surt og gammelt og ekkelt.
  14. Sur grisesylte (mangler på bildet): kommentaren fra nummer 13 passer her også.
  15. Sur hval: den første biten var så ille at jeg nesten måtte brekke meg. Jeg kan ikke engang beskrive hvor usannsynlig vondt dette var. Jeg måtte selvsagt smake to ganger bare for å dobbelsjekke at det faktisk var så ikke som jeg først trodde. Fysj! Det geleaktige konsistensen bare forsterket det hele. Det er helt ubegripelig for meg at mannen over bordet etterlyste mer av dette da det var tomt på fatet. Dobbeltfysj!

    Det meste av maten ser bedre ut enn det smaker og lukter!

     

Da middagen var slutt var det bygdefest. Det var helt ok, men bandet bar en smule kjedelig og spilte litt for mye rolig vals og litt for lite swing. Under kommer et lite klipp fra en av allsangene som alle kunne synge med på, bortsett fra meg da.

Bare for å toppe helgen, så laget svigerfar piggskate til lunsj på søndagen før vi skulle reise hjem. Delen av fisken som er spiselig er «vingene» og når de er kuttet av fisken blir de lagt ute i svarte søppelsekker i jeg vet ikke hvor lang tid, før de blir vasket i saltvann. De må kokes før de er spiselige og det er lurt å gjøre utendørs da amoniakklukten er så sterk at det er vanskelig å bli kvitt lukten fra huset. For å si det sånn, så måtte alle klær vi hadde hatt med oss på tur vasket, for lukten satt igjen i alt. Og det selv om svigerfar tilberdte maten ute.

piggskate

Før vi begynte å spise fikk jeg fortalt historier om hvordan det var å spise altfor sterk skate. Det har både mannen og svigerfar gjort og da løsnet ytterste hudlaget i munnhulen. Og dette kaller de mat, tenkte jeg for meg selv!

Da fisken ble servert var det første som slo meg den sterke amoniakklukta, som røsket opp i både tett nese og tette bihuler. Og da jeg tok første bit var det som å puste i 20 kuldegrader selv om fisken var varm. Det var som i puste inn frostrøyk, men utrolig nok, når jeg sluttet å tenkte over hvor sterk den var, så var smaken ikke helt ulik boknafisk. Helt spiselig, men en smule sterk. Heldigvis fikk jeg beholde huden inni munnen.

Bilde hentet fra Store norske leksikon.

Dette har vært en spennende reise i islandske tradisjoner og mathistorie. Jeg er svigerfar og Magga evig takknemlig for å invitere oss østover for at jeg skulle få oppleve dette. Mannen min hadde det også hyggelig og traff gamle skolevenner som har ikke har sett siden han var 15-20 år gammel. Alt i alt en meget vellykket helg!

Utsikten fra svigerfars veranda rundt kl. 12.00

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *