Noen dager lurer jeg på hvordan verden går rundt når enkelte mennesker er så utrolig tankeløse.
Etter jobb i går traff jeg på to stykker på engang. Brøytingen på parkeringa her vi bor er så som så og siden vi kjører med helårsdekk, så kan det noen ganger være vanskelig å lure seg over småskavler. Jeg påstår ikke at jeg er verdens beste sjåfør, men jeg er heller ikke den verste. Jeg er bare litt forsiktig.
I alle fall skulle jeg inn på parkeringsplassen vår utenfor blokka. Det er aldri et problem ellers, men denne gangen var det noen som hadde parkert godt inn på vår del og jeg ba derfor ungene gå ut av bilen før jeg skulle parkere. Jeg har ikke akkurat lyst til at de skulle smelle bildørene inn i andres biler.
Det som skjedde siden er at jeg ikke fikk parkert slik jeg ville og måtte derfor rygge ut igjen. Ved neste forsøk ble jeg stående fast. Jeg prøvde flere ganger på å lirke meg bakover, men jeg bare spant. Forover kom jeg heller ikke.
Cirka ti meter bortenfor meg sto det en mann og så på det hele. Han tilbød seg ikke å hjelpe, selv om jeg er sikker på at jeg så på han med bedende øyne. Da jeg var redd for å komme borti den fremmede bilen som hadde okkupert halve parkeringen min, bestemte jeg meg for å ringe mannen min og be han om å komme og hjelpe meg. Samtidig kom en dame å banket på ruta. Hun hadde stått parkert på andre siden av den fremmede bilen og skulle ut av parkeringa, men kom seg ikke avgårde, da jeg blokkerte veien for henne. Jeg ble så glad for at hun kom, for jeg trodde at hun skulle tilby seg å hjelpe. Men nei, hun hadde gått ut av bilen sin, bort til meg og banket på ruta, bare for å spørre om jeg kunne stå i ro med bilen en liten stund, så hun kunne kjøre på baksiden!
Her står de riktige bilene parkert ved siden av oss. Der den store bilen står, sto den fremmede bilen stått, bare lengre innpå vår parkering.
Min reaksjon var en blanding av overraskelse og irritasjon. Jeg spurte henne om hun trodde at jeg bare satt sånn på tvers med bilen fordi jeg syntes det var morsomt. Hun svarte ikke og jeg sa at ja, jeg skal stå stille, for jeg kommer ingen vei. Jeg står fast! Jeg ser det, men kan du bare stå stille litt, kom det ut av henne før hun gikk tilbake til sin egen bil. Hun kom seg ikke av gårde da det fortsatt var for smalt.
Mannen min kom ut etter en stund og da først kom den fremmede mannen for å tilby seg og hjelpe. Og ikke nok med det. Han var eieren av bilen som står parkert på halve vår parkering og nå først spurte han om han skal flytte den slik at det ble enklere å parkere. Hvorfor kunne han ikke bare flytte bilen sin straks han så at jeg skulle inn?
Og ja, jeg vet det går an å legge dørkmattene under dekkene, for å komme seg løs. Jeg kom meg bare aldri så langt da jeg var for opptatt av å være oppgitt over disse to menneskenes tankeløshet. Kanskje er det bare jeg som er naiv og tar det for gitt at man hjelper til om noen står fast, da jeg alltid hjelper til selv, og det gjør mannen min også. Dagen i forveien hadde han hjulpet to stykker som sto fast før han hadde kommet seg ut av parkeringen.
Relatert