Februar er årets korteste måned, men likevel har det skjedd mye. Nesten litt for mye, da jeg hele måneden har gått med en bihulebetennelse som ennå ikke har sluppet taket. Jeg vet ikke om andre har det sånn, men jeg blir både skjeløyd og svimmel av det. Og ikke minst trøtt.
Jeg har vært så heldig å får midterste lillesøstera mi på besøk og hun var så uheldig å komme hit mens stormen raste og alt jeg skulle ta henne med på var stengt. Likevel så var det veldig koselig med litt besøk fra fedrelandet.
«Bare på Island!», sa min kjære søster da dette dukket opp på gangstien. Selv husker jeg at noe lignende skjedde midt i Tromsø sentrum for et års tid siden.
Jeg prøvde å sende lillesøster på Kringlan, som er et av de to største kjøpesentrene her til lands, men glemte og sjekke åpningstiden. I mitt hode stengte det klokka 20.00, men 18.30 ringte hun meg og kunne fortelle at hun var blitt jaget ut av en butikk på grunn av at den skulle stenge. Gjett om jeg ble overrasket. Heldigvis stengte de ikke dørene på selve senteret straks, for jeg måtte både hente dattera mi og kjøre henne hjem fra bursdag før jeg kunne hente lillesøster. Hun, stakkar, måtte vente i nesten en time på meg.
Norgesgave fra lillesøster.
For å gjøre det godt igjen, skulle jeg dagen etter ta henne med på Perlan, som er en kafé med 360 graders utsikt over Reykjavik. Jeg snakket varmt om kaféen og om hvor koselig det var det. Da vi kom dit, kunne de fortelle oss at kaféen var stengt resten av kvelden for et privat arrangement. Typisk!
Kafétur ble det heldigvis likevel.
Februar ble også den måneden jeg fikk meg en liten husmorferie hjem til Nord-Norge. Jeg rakk på den korte tiden både å treffe noen gode venninner, søsken, mamma, mor og far. Det var en skikkelig opptur, da jeg i det siste virkelig har kjent på savnet etter mine folk. Islendinger er hyggelige og greie, men kan være vanskelige å komme inn på. Da mener jeg virkelig komme inn på. Litt som nordlendinger kanskje. «Det er langt inn til hjerta med klær på», synger Halvdan Sivertsen. Jeg tenker at det ligger noe i det. Vinteren er ikke den enkleste tiden å blir kjent med nye folk.
Mens jeg i spenning ventet på flyet, og om jeg fikk lov til å ta gitaren med inn i kabinen.
Og mens jeg ventet på ferga på Breivikeidet…
Jeg rakk også en tur til frisøren min Sandra, som ikke bare er dyktig i jobben sin, men også er en god venninne. Da jeg var eneste kunden hennes denne lørdagen, så hadde vi god tid og jeg følte meg som både kjendis og fotomodell før vi var ferdige. Og ikke nok med det, hun skysset meg også hjem fra Tromsø til Lenangen, da hun også skulle samme veien. Hvis ikke det er luksus, så vet ikke jeg. Hun jobber forresten på Klipperiet Tromsø.
Førbilder er sjelden flatterende. Spesielt ikke når etterveksten er 7 måndeder lang og grå hår har begynt å sprette ut.
Etterbilder derimot, er noe helt annet. Bildet er tatt av Sandra Midttun.
Ullgenseren på bildet over er selvstrikket og det tok meg ikke mer enn fire år. Derfor er det verd å nevne i bloggen. Den er strikket i islandsk lopi og mønstret fant jeg på Istex.
Mens jeg var i Lenangen fikk jeg besøk det nye Lyngen experience, som hadde pubkveld for lokalbefolkningen. Det er en av de koseligeste utestedene jeg noen gang har vært på. Ikke bare er Reidun, som driver stedet, utrolig hyggelig og avbalansert, og tar imot tullete utfordringer med et smil. Stedet har også en fin atmosfære, er enkelt, men flott utført. Det er også første gang at jeg har fått beskjed om å ta av meg skoene på pub, noe som gjorde det hele hjemmekoselig.
Reidun serverer gjestene med et smil.
Alle sko måtte bli stående i gangen.
Ber man om påfyll, så får man påfyll. Hun vasket til og med vasen før hun fylte på. (Det er viktig å nevne at vinflasken var nesten tom, slik at jeg ikke stiller Lyngen experience i et dårlig lys ved å påstå at hun ikke følger forskrifter i forhold til servering).
Denne korte helga, med mye innhold, ble avsluttet med en altfor lang reise hjem til Island. Jeg reiste med første flyet og trodde jeg skulle være framme 12.05, men etter mye køståing og enda mer venting, så landet flyet 23.45. Da var jeg sliten og trøtt, men utrolig takknemlig ovenfor Icelandair som satte opp ekstra flyvning for å få alle passasjerene hjem. SAS derimot, som var selskapet jeg egentlig fløy med, var ikke særlig gode til å ta vare passasjerene sine, som fikk en del lenger ventetid enn planlagt. Det var ikke mer et et beklager og matsedler på 200 kroner, som skulle vare i tolv timer.
Bandet Whistling Gyspys, som mannen min startet, hadde forresten konsert i Reykjavik sist torsdag. Det var første gang på rundt to år at han har opptrådt med låtene sine, og enda lenger siden har har tatt med søsknene, som er en del av originalbesetningen. Jeg er så heldig å få synge og spille med dem, og synes det er utrolig gøy å børste støv av gamle fløytekunster. Utforingen er bare at fløyta er mer nedstøvet enn først antatt, blåsemusklaturen er utrent og fingrene stive. Til helga skal vi holde konsert i Grindarvik som en del av kulturuka der. Vi skal spille på selve hoveddagen, på lørdagen. Jeg veksler mellom å grue meg og å glede meg.
Fra konserten på torsdag.
Til slutt en liten videosnutt med den fantastiske utsikten fra mammas veranda.