Onsdag, 4. april gikk søknadsfristen for lærerstillinger i Tromsø ut. Jeg søkte selvsagt på de skolene jeg ønsker å jobbe på og allerede natt til 5. april begynt jeg å bli stresset. Hva om noen ringer til meg og så hører jeg ikke telefonen? Hva om ingen tar kontakt? Hva om, hva om, hva om? Torsdagen kom og da klokken passerte 12.00 bestemte jeg meg for å ringe til en av skolene jeg ikke har jobbet ved tidligere, for å vise min interesse. Jeg fikk da opplyst at vi var totalt 77 som hadde søkt på stillingene der. Det er ikke et uvanlig søkertall, men det å høre på telefonen av jeg må «sloss» med 76 andre og at jeg ikke har mulighet til å møte opp i person, gjorde med enda mer urolig. Fredagen kom og fikk, og fortsatt ingen telefon fra noen.
Bilde tatt ut av ruta på bilen da vi kjørte den gylne sirkel i forrige uke.
Helgen var fin og avslappende da jeg visste at jeg ikke trengte å vente på epost eller oppringning. Likevel var jeg urolig i kroppen og tanken på at det var galskap å flytte fra Island, hvor jeg har en fast jobb som jeg stortrives i, var hele tiden til stedet. Denne følelsen har bare blitt sterkere og sterkere hele uka. For det er virkelig tullete og forlate jobb man trives i og gå en uviss tid, jobbmessig, i møte.
Mandagen kom og jeg sendte epost til en annen skole jeg kunne tenke meg å jobbe ved. Fortsatt ingen telefon fra noen.
Tirsdag kom og gikk…
Da onsdagen gikk mot slutten og det fortsatt ikke var noen som tatt kontakt begynte jeg å bli irritert, samtidig som at jeg var så stresset at jeg slet med å holde fokus på jobb og med å sove på natten. Jeg kjeftet mannen huden full som at det skulle være hans skyld. Han, stakkar, prøvde så godt han kunne å berolige meg om at jeg bare måtte være tålmodig og at jeg absolutt fortjente den gode lærerstillinga som jeg ønsket meg. Du må huske at du har fått mange gode tilbakemeldinger fra tidligere arbeidsgivere, sa han.
Onsdagen kom og det pep i telefonen. Hjertet stoppet nesten. Jeg sjekket eposten og det viste seg at Jysk her på Island har vårsalg. En halvtime senere pep det igjen og denne gangen var det en av skolene som tok kontakt og ønsket å få meg på intervju. Jeg jublet inni meg og tikilosloddet jeg hadde hatt på skuldrene den siste uken ramlet av.
Så nå er det bare å forberede seg til intervju og håpe på at jeg er riktige personenfor stillingen.
Kryss fingrene for meg, så skal jeg fortelle hvordan det gikk etter intervjuet i en senere blogg.