Den siste uka har vært nokså hektisk, selv med en fridag. Minstemann ble fem år på tirsdag og hadde store planer for bursdagskaka si, og jeg hadde ikke annet valg enn å gjennomføre ønsket hans.
Jeg brukte rundt om åtte timer totalt på kakeprosjektet, og heldigvis var minstemann storfornøyd med Spidermankake, selv om det gikk litt i «hurten og sturten» med de siste detaljene.
De svarte deltaljene på Spiderman er malt med en tannpirker i plast, som hele tiden bøyde seg i feil retning.
Bursdagen hans ble feiret med de nærmeste vennene på KFC, hvor de har innendørs lekepark. Dette slo virkelig an.
Torsdag inviterte vi familie til feiring hos svigersøster, da de har noe bedre plass enn oss. Så da måtte det bakes på nytt. Denne gangen ble det ikke noe superhelttema, men tradisjonell kakepynting med smørkrem. Det enkle er ofte det beste, (og det enkleste). Totalt har jeg bakt fire kaker denne uka og er glad for at det er en god stund til neste kake skal bakes.
Krona og kaka står og venter på gjestene.
Fredag dro vi for å fornye passene til barna, og de får nå sine første islandske pass. De skal visstnok kunne ha dobbelt statsborgerskap fram til fylte 18. Da kan de selv velge om de vil være norske eller islandske på papiret. Minstemann så lenge på meg da jeg forklarte at de nå skulle få blått pass, slik som pappaen har, før han spurte: men du er fortsatt mammaen min, ikke sant? Jeg svarte at jeg alltid kommer til å være mammaen hans. Oppfølgingspørsmålet han var da: Er du også mammaen min når du er dø? Og er du mammaen min når jeg blir dø og blir født på nytt og heter Kai? Jeg lurer noen ganger på hvor han henter alle idéene sine.
Snart er jeg alene om å reise med rødt pass.
Idag har vi vært på åpning av et nytt lekeapparat i Eventyrparken, her i Mosfellsbær, som byen gav seg selv i 30-årsgave. Dette var et utrolig fint arrangement, men det er alltid noen barn som må klatre opp skliene, slik at de yngre barna, som tålmodig står å venter på å skli, ikke får gjort det. Jeg hadde så lyst å si noe til til «pøblene», men visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg. Jeg tenkte litt på hvordan foreldrene til disse barna ville reagere på at jeg snakket til barna deres.
Heldigvis slapp jeg å tenke så lenge på det, for en mann kom meg i forkjøpet, og han satte i til barna som klatret, og det flere ganger. Etterpå tenkte jeg på at kanskje folk flest bør bli litt flinkere i slike situasjoner og bare si i fra straks. Jeg vet at jeg som forelder, ville satt stor pris på om noen sa i fra til mine barn, om de oppfører seg dårlig i samhandling med andre.
Frøkna og venninna sneik seg meg i et barnekor da de også kunne alle sangene.
Mens vi satt der å koste oss med kaffe og kakerester, kjente jeg at det begynte å svimle litt i hodet (ikke at det er uvanlig ;p ) og det ble bevegelse i melkeglasset stod på bordet. Jeg trodde først det bare var barna som hoppet og danset, men oppdaget etterhvert at kaffekoppen også ristet. Svigerbror var den som påpekte at han trodde det var jordskjelv og vi begynte alle å følge med det som stod på bordet. Jovisst, det var bevegelse i flere av tingen på bordet, selv om vi alle satt helt stille. Etter et kjapt internettsøk, så var det bekreftet. Jeg har opplevd mitt første jordskjelv!
Utsikten min mens jeg opplevde mitt første jordskjelv. Det høljet ned og barna så med lengsel i blikket på trampolina på utsiden.
Og ja, jeg glemte nesten det viktigste. Jeg har kjøpt meg en ordentlig fiolin og har bestemt meg for å ta fiolin på alvor. Jeg gir meg ikke før jeg kan spille Fairytale. 😉
