I år er året, tenkte jeg med meg selv for et par uker siden. I år er året som jeg skal være tidlig ute med 17.maiforberedelsene. For om jeg er tidlig ute, så slipper jeg stresset sent på kvelden, 16.mai, med skjortestryking, irritasjon over at jeg i år igjen har glemt å kjøpe strykearm, leting etter knappene til barnebunadene, for å sy dem på, De spretter av en etter en om man ikke fester dem selv før barna tar dem i bruk. Jeg hadde planlagt å slippe å tenke på stresset over å få marengsen perfekt, og at butikken er stengt og jeg mangler egg. Mange av disse bekymringene er gjenganger for meg, og selv hvor nøye jeg planlegger hvordan jeg skal slippe unna stresset, så kommer dagen som julaften kom på kjerringa.

I år er marengsen er kjøpt på butikken. Skjortene er krøllete og mangler knapper. Det samme gjelder minstemann sine bukser. Jeg vet ikke hvor sløyfene eller den nye hårpynten til frøkna er. Jeg er usikker på om jeg har jeg har strømpebukse uten hull til meg selv og butikken er nå stengt. Jeg har selvsagt ingen strykearm og må derfor knote med skjorteermene i år også. Men jeg har ihvertfall kontroll på flagget!

På toppen av det hele må jeg på jobb i morgen, før jeg klokken 12 må skyndte meg for å hente barna, få på dem bunadene og kjøre til Nordens hus, hvor vi skal gå i norsk barnetog med andre landsmenn som befinner seg her. Jeg som hadde trodd at det skulle bli rolig å feire 17. mai utenfor Norges grenser, men så feil kan man ta.

Ha en fin kveld folkens, og håper at dere er litt mer frampå enn meg med forberedelsene 😉