Velkommen til Sauðárkrókur!
Første etappe på reisa vår hjem er fullført. Vi befinner oss nå i Sauðárkrókur (Sauelvkroken). Da vi passerte skiltet her og kjørte inn i bygda, så trodde jeg et øyeblikk at jeg var ankommet et fiskevær på Finnmarka. Mannen har bodd og jobbet her for mange år siden, og bodde her da i tre år. Her bor i mellom 2500 og 3000 mennesker.
Det var virkelig som å komme til Finnmark.
Da vi kom rett før ungene skulle legge seg, så har jeg ikke fått sett noe særlig mer enn stua til vennen vår, som vi er på besøk hos. Derfor skal jeg komme tilbake til hvordan det er å være her i morgen eller dagen etter det. I morgen er planen å besøke et av de flotteste bassengene på Island, har jeg hørt. Vi skal også dra å se på hvordan islendingene bodde før i gamle dager, og noen helt fram til på 50-tallet.
De siste dagene har vi brukt på å rydde og vaske oss ut av leiligheta, og prøvd å finne ut hvordan vi skulle få med oss alle greiene våre i bilen. Etter ompakking 183 kom vi fram til vi hadde to valg. Det ene var å la barna være igjen på Island og det andre var å sende noen greier med posten. Vi konkluderte med å sende skittenklær, barnetegninger og leker, for da om de skulle åpne pakkene i tollen, så ville de ikke orke å gå igjennom barnas «pesstruser». Neida, så ille var det ikke, men vi måtte velge å sende greier som det ses at er brukt slik at det ikke blir tull med toll.
Mannen plages med isjas og da er det morsomt for storebrødre å få pine småbrødrene sine litt!
Jeg er også glad for at TAKk Tromsø Akademiske Kvinnekor er på tur til Island, for da får vi sendt med en bag med en av sangerne også. Hadde jeg visst bedre, så skulle jeg pakke en liten veske til hver og en av den til å ta med seg hjem. Det skal jeg planlegge til neste gang jeg flytter til et annet land og et kor fra hjemlandet er på tur. Så, en stor takk til Ellen i TAKk!
TAKk reiser selvsagt ikke til Island bare for turens del. De skal synge også, blant annet i Harpa. Så det må folk som er i nærheten dra å høre på. De er noen flinkinger.
Det blir noen timer bak campingvogner og turister i sommer.
I går var det Islands nasjonaldag og vi deltok på en del av den, sånn i mellom pakking og vasking. Vi mistet toget, men vi fikk med oss litt av sceneshowet for barna i Mosfellsbær. Noen av karakterene fra Lazy Town dukket opp, så ble det sunget og danset med og for barna. Det var flagg, speidere, hoppeslott, folk i bunad, men flere i fotballdrakt og lopapeysa (Islands svar på Mariusgenser), og der var selvsagt gassballonger, is og lange køer. Akkurat som en nasjonaldag skal være. Dessverre er det så få i bunad at de som har det på slipper gratis inn på lunsjbuffeter og slikt. Hipp húrra for 17. júni!
Barna koser seg med søskenbarna sine og Lazy Town!
Frøkna fikk møte Fjallkonan. Jeg har ikke helt forstått hvem hun er, men hun skal visstnok være en slags mytisk skapning.
Allerede nå har det gått opp for meg at de er mange ting med Mosfellsbær og Island som jeg kommer til å savne. Jeg synes lille, store Mosó er et utrolig bra å leve og for barn å vokse opp. Der bor rundt 8000 mennesker og du har det meste du trenger veldig nært. Om det er noe du mangler er det ikke langt inn til Reykjavik og større utvalg. Mosfellbær er fantastisk for de som liker friluftsliv, både store og små. Jeg kommer nok også til å savne jobben min som musikklærer, selv om jeg går en ny og spennende høst i møte på en annen fin skole, men mange fine kollegaer og barn.
Áfram Ísland!
Ikke glem å sjekke ut de nye låtene til Hlyn og project Whitsling Gypsy på Spotify eller iTunes den 26. juni! Eller lytt på de gamle sangene nå 😉 