Jeg var så sykt trøtt da jeg våknet i morges og jeg skulle nesten ikke komme meg ut av senga. Bare tanken på at helga var rett rundt svingen, gjorde det nærmest umulig å motivere seg til dagens race mot tida. For det har virkelig vært slik det har føltes denne uka, med arbeidsdager lange som juling. Det har nærmest gått i ett hele uka.

I alle faner på alle skjermer har det til stadighet poppet opp det ene gode undervisningsopplegget etter det andre. Noen få har jeg sett på, tenkt dette er gøy, men ikke akkurat i dag. De aller fleste har jeg scrollet raskt forbi for å slippe den dårlige samvittigheten over å ikke ha kommet på noe like genialt selv, og for å ikke ha kapasitet eller timer nok til å hverken lage eller gjennomføre noe slikt.

Samtidig har jeg tenkt på de fantastiske ordene som Maja Lunde skrev i kronikken En applaus for lærerne – ytring! på nrk.no på torsdag:

Som snowboardkjørere hopper de opp og tar salto i lufta, mens de samtidig forsøker å sjonglere åtte baller i hendene og dessuten har tusen tanker i hodet på en gang.

For det er akkurat slik denne uka har føltes, der jeg har løpt fram og tilbake mellom å være mamma og lærer. I det ene øyeblikket har det plinget i en pc eller en telefon, og i det andre har jeg blitt ropt på av barna mine. Jeg har følt på at jeg ikke på noe tidspunkt har vært 100% tilstede som hverken det ene eller det andre, men jeg har vært tilstede, nok. Jeg har gjort en god nok jobb og det har jeg sett både på mine egne barn og på ansiktene til de av elevene jeg fikk snakket med i Teams i dag.

Det var skikkelig fint å se dem igjen, selv bak et kamera. De virket så rolige, så harmoniske, men samtidig rastløse og motiverte. For noen har det vært helt perfekt å kunne gjøre skoleoppgavene i sitt eget tempo og etter egen prioritering, mens for andre har det blitt for vanskelig og de har ønsket å få mer fastlagte planer fra dag til dag.

Det var annerledes, men hyggelig, å sitte og drikke kaffe sammen med elever som spiste frokost, snakket sammen, lyttet til hverandre og hjalp hverandre med ting de var usikre på. Noen snakket lite og andre mer, akkurat som det pleier å være på skolen. Det eneste jeg savnet i Teams, var muligheten til å se alle på en gang, og ikke bare fire i slengen. Samtidig fikk jeg chattet med dem i Wordchatten, slik at de kunne stille spørsmål til gruppeoppgaven de har fått, og slik at de fikk lære at denne chatten er et fint verktøy for dem å bruke når de skal jobbe i samme dokument.

I dag har jeg også vært ubeskrivelig takknemlig for dagens arbeidsplan for mine egne barn. Det var mye de kunne jobbe selvstendig med og jeg trengte kun å starte timeren både for Lesemesteren og Mattematchen. Det gjorde at jeg fikk bedre tid nå på morgenen til å planlegge neste uke og jeg slappe å mase så mye på ungene, da de fra de våknet i morges har vært like klar for helg som meg.

Denne uke kan egentlig beskrives med to ord: for mye. Det har vært for mye hjemmetid, for mye kaffe, for mye skjermtid, for såre øyne (jeg trenger nye linser), for mye jobb, for mange utfordringer, for mange spørsmål (egne og andres), for mye sitting (jeg trenger en bedre kontorstol), for mye usikkerhet, for mye snø, for mye snømåking, og sist, men ikke minst, aaaltfor mye Koronasnakk.

Så etter fem (+3) hektiske dager, så logger jeg av. Morgendagen skal i stor grad være skjermfri, og jeg skal ikke lese noe om hverken skole eller korona. Jeg trenger en pause! Det er det kanskje flere som gjør.