Da har endelig kveldsroen senket seg for min del. Mannen tar seg av legginga i kveld, så jeg kan med god samvittighet sitte pal i sofaen, sprette favorittøla og nyte favorittsjokoladen. Den veldig etterlengtede påskeferien er offisielt i gang. Lykke!

Dette er ukas første og muligens ukas siste blogginnlegg fra meg da jeg tenker å logge av i helga, slik at jeg kan være helt tilstede i det jeg gjør, uten å måtte bli avbrutt av jobb og hjemmeskole. Det har generelt vært lite frivillig skjemtid denne uka, sånn bortsett fra en og annen kabal på pcen, etter lange arbeidsdager.

Dette har vært tre utrolig lærerrike uker, slitsomme ja, men så absolutt lærerrike. Det har vært en stor omstilling å gå fra å være hoppende og sprettende lærer, som løper mellom elevene for å lære dem sømteknikker, håndtering av strykejern, symaskinsertifikat og stofftrykk, boomwhackers, bassgitar, slagverk, keyboard, orff og gitar. Dette i tillegg til alt annet som preger hverdagen til en praktisk-estetisk lærer.

Det å bli pasifisert og plassert foran en dataskjerm over natta har vært et sjokk og har gjort at jeg har møtt på utfordringer jeg bare har hørt mannen min snakke om, han som jobber som IT-konsulent. Han er kontorarbeider og sitter daglig, året rundt, slik som jeg har gjort i tre uker. Jeg har hørt han fortelle om hvor vanskelig det kan være å skulle veilede folk, med ulik datateknisk kompetanse, i å sette opp ulike programmer, installering, oppdatering og diverse andre greier som jeg egentlig ikke har peiling på. Daglig sitter han i telefonen og forklarer for mennesker hvordan de skal få til det ene og det andre. Disse datatekniske problemene som mange voksne og godt voksne møter på, da de ikke har vokst opp med all den teknologien som barna i dag tar som en selvfølge.

Jeg har innsett at vi ofte tror at barna er så flinke med data, men har skjønt at det de kan ikke alltid er så nyttig. Misforstå meg rett, de er god på kommunikasjon over nett, spill, apper og mye annet, men å bruke mail, delingsprogrammer og andre programmer som vil bli mer og mer viktige jo eldre de blir, har ikke alle helt kontroll på. Forskjellen på barna og de voksne er kanskje at barna kaster ser ut i det og er mindre redd for å gjøre feil. De vet at det finnes en «angreknapp». Derfor bruker de kanskje kortere tid på å lære seg nye programmer. De prøver og feiler.

Noe annet som jeg har merket etter hjemmekontorukene at jeg har fått vondt i ryggen og stive skuldre, noe som bare har blitt verre og verre. Da jeg i slutten av forrige uke i tillegg begynte å plages med spenningshodepine, trodde jeg at toppen var nådd. Men så feil kan man ta, for da helgen kom våknet jeg med tette bihuler og lørdagskvelden fikk jeg øreverk. (Kan det ha noe med overdreven bruk av ørepropper?) Her har jeg gått rundt å vært halvnervøs for å bli koronasmittet, så er det noe helt annet som treffer i stedet.

Nok om alle mine vondter.

Jeg ser fram til å kunne nyte påsken sammen med familien min, selv om det nok blir en litt annerledes påske enn vanlig. Jeg ser fram til å gå løs på alle «det-hadde-vært-gøy»-prosjektene barna og jeg har snakket om de siste ukene. Vi skal på tur, vi skal ha påskeverksted, vi skal spise god mat, vi skal leke, vi skal bake, vi skal spille spill, og sikkert mye mer. Jeg ser fram til en stressfri uke.

Alle planene om alt jeg skulle rekke før påske er glemt, og hverken stue, kjøkken eller garderobe har fått den vårlige rundvasken. Yttergangen, som skulle males, har fortsatt hvite vegger og sofaen har blitt mer brukt enn først tenkt (på grunn av sykdom). Likevel tenker jeg at det har gått bra. Vi har kommet oss igjennom tre hektiske uker og det med vettet i behold (tror jeg).

Til alle fine folk som står på ekstra om dagen. Hver og en av dere gjør en fantastisk jobb. Uansett om det er i helsevesen, som forelder, lærer, butikkmedarbeider, yrkessjåfør, permitterte og alle andre.

Vi tar alle en for laget!

Men min oppfordring til alle er: smil til mennesker du møter, fremmede eller ei. Vi trenger alle et smil og vennlige ansikt. Vi trenger ikke å bli skult på. Vi trenger ikke mistenksomhet. Vi trenger ikke at «folk flest» kjører rundt for å sjekke at «hyttefolkene» holder seg hjemme.

Vis tillit og stol på at folke vet hva som er best for dem. Husk du vet aldri hva som ligger bak andre menneskers handlinger.