Da var det nok en gang blitt mandag, og denne mandagen er litt mer spesiell enn andre mandager. For i dag måtte rutinene i hjemmet endres igjen. Vi måtte stå tidligere opp slik at barna skulle nå å spise og stelle seg før de skulle på skolen igjen. Da jeg har en første- og en andreklassing, så var spenningen til å ta og føle på både i gårkveld og i morges.

De var så klare for å komme seg tilbake på skolen igjen selv om de har fått forklart at det er mye som kommer til å være annerledes i tiden fremover. At andreklassingen fikk en annen lærer som hun skal forholde seg, gjorde ingenting. Hun var strålende fornøyd med å få «datalæreren» som fastlærer, som hun så fint kaller det.

• 

• 

• 

• 

Minstemann var bokstavelig talt, hoppende glad og smilte fra øre til øre da han så læreren sin og medelevene sine igjen. Han er så heldig at han går i en liten klasse, så han får ingen nye voksne å forholde seg til, noe som er en trygghet både for han og meg.

Det var skikkelig merkelig å rydde bort hjemmeskolen i helga, og å vite at jeg fra denne uka av skal være hjemme alene å jobbe. Jeg skal få lov til å være 100% tilstede mens jeg jobber og 100% tilstede for ungene på ettermiddagen. Kanskje kan jeg få gjort alt jeg skal mellom mandag og fredag, og kanskje slipper jeg å sitte søndagskvelder med jobb fram til både 10, 11 og 12. I går satt jeg til halv 1, men det er nok fordi alt måtte gjøres klart til først skoledag og på grunn av zoom-øvingen for altene i koret.

Jeg gleder meg så sinnsykt til å kunne være fysisk tilstede sammen med mine medkorister under øvinger. Når det blir, det vet jeg ikke, men jeg vet at vi snart, kanskje, kan få begynne å øve i mindre grupper, og det ser jeg fram til. Det er så mye mer motiverende å forberede seg på ting, uansett hva det måtte være, når man vet at det man gjør har en betydning for andre også.

Jeg har slitt så med motivasjonen for å øve på korsangene også, noe jeg ellers gleder meg over og koser meg med.

Denne skoleuka er heldigvis kort på grunn av både fagdag og 1.mai, men jeg skal nok bruke den lille uka på å komme inn i nye rutiner, hvor jeg i hovedsak jobber på dagtid. Det skal bli godt.

Selv om jeg er glad for at skolene sånn smått har begynt å åpne igjen, og at jeg er sjeleglad for at barna mine endelig får være sammen med vennene sine, så går jeg likevel denne nye epoken, om du vil, imøte med litt uro i kroppen, for jeg kan, på grunn av korona selvfølgelig, bli innkalt på jobb uten forvarsel, for å gjøre noe helt annet enn det jeg ellers gjør. Jeg må da på et annet trinn, være sammen med andre kolleger, undervise elever jeg ikke kjenner og sette meg inn i deres rutiner. Jeg må da slippe alle prosjekter, alle arbeidsoppgaver og arbeidskrav som jeg allerede har gitt elevene, for smittevern går foran det faglige.

Jeg har stor forståelse for at skolene ønsker å bruke interne ansatte som vikarer, for å forhindre smitte, jeg forstår også at det er jeg, og andre faglærere, som blir satt til den jobben. Så det hele handler ikke om at jeg tror dette er en dårlig løsning, men det handler mer om at jeg blir urolig og stresset over å ikke vite om det er vits å gå i gang med alle prosjekter og oppgaver som jeg har planlagt framover. For hva er vel poenget med å sette igang med noe, som jeg kan få beskjed om å droppe, helt plutselig? I hvilket lys vil det sette meg i hos elever, og kanskje også foreldre? Kan det føre til at elevene vil oppfatte mine fag som mindre viktige? At de tenker at de ikke trenger å levere gode oppgaver, eller levere oppgaver i det hele?

Mine fag er allerede langt nede på rangstigen i forhold til «viktighet», og jeg bekymrer meg over hvordan holdningene til disse fagene vil bli framover hvis de blir droppet til fordel for norsk, matte og engelsk. Er ikke kunsten og musikken enda viktigere i tider som dette? Gir ikke de praktisk-estetiske fagene elevene mulighet til å uttrykke det de tenker og føler på et annet vis enn med ord?

Det er samhold i musikken, og derfor laget jeg, i samarbeid med elevene mine, en koronaspilleliste da skolene stengte, slik at vi skal ha noen sanger som vi kan finne fellesskap i, og som vi kan tenke tilbake på når dette er over.

Du kan glemme mye, men musikken kan hente fram glemte minner. Musikk kan hente fram hele følelsesspektret i oss, den kan gi oss sorg, glede, sinne, energi, og ikke minst motivasjon.

Jeg holder nå på med et tverrfaglig prosjekt på 7.trinn, hvor de skal bruke alle sansene på et estetisk sett. Temaet er våren, og de skal lytte til vårlåter, gamle og nye, de skal lese tekstene og lete etter vårord der. Disse, og andre ting de forbinder med våren, skal de lage ordsky av. Elevene skal ut å ta bilde av vårtegn, de skal finne det vakre og fine med denne årstiden, selv i snøvær. De skal bruke sin estetisk sans til å velge ut det bildet de er mest fornøyd med og kan, hvis de vil, bruke enkle funksjoner til fotoredigering, for å endre bildets uttrykk. Når det hele er ferdig er planen å legge denne digitale kunstutstillingen på skolens hjemmeside, så de får vise fram det de har gjort.