Jeg og blogging altså!

Av en eller annen grunn bringer mørket med seg lysten til å skrive på den sporadiske bloggen min. Kanskje er det også at navnet på bloggen igjen har blitt relevant. Det er snart to og et halvt år siden vi flyttet hjem fra Island, og jeg kjenner på savnet nesten hver dag. Savnet etter familien, venner, luktene, bassengene, atmosfæren og koselige lille Mosfellsbær.

Egentlig skulle vår etterlengtede reise til Island skje i sommer, men som alle vet, så var dette sommeren hvor alle planer falt i grus, bortsett fra de som hadde planlagt Lofotferie.

Sommerferien på Island gikk ut da, men vi la raskt om planene og bestemte oss for at det kunne bli koselig å feire jul med familie og venner der, og da billettene var bestilt i august, startet en ny drøm om å få reise til mitt andre hjemland. Lenge har jeg vært optimistisk for reisen, men jeg har begynt å innse at turen kanskje må utsettes enda en gang, noe som oppleves som svært frustrerende.

Likevel er det ikke det denne bloggen skal handle om, for denne gangen har jeg lyst til å dele noen koronarelaterte tanker og spørsmål som har surret rundt i hodet mitt mye i det siste, men før jeg gjør det, så ønsker jeg å presisere at jeg ikke undervurderer korona, men ønsker å rette et fokus på psykisk helse.

Jeg har forståelse for at det er mye frykt ute og går for tiden. Klart folk blir redde av statistikk på hvor mange som blir smittet, syke eller dør av korona, hver eneste dag. Klart folk blir bekymret av å lese om R-tallet som media skriver øker for hver dag som går. Klart folk blir engstelige av tanken på at noen de er glade i skal bli alvorlig syke, og verre, dø. Klart vi skal ta hensyn til og passe på hverandre, slik at folk holder seg friske og raske.

Men, her kommer et stort men, for hva er prisen vi som befolkning skal betale på sikt? Hva er grensen for hva vi som enkeltpersoner kan og skal tåle? Hvor mange skal få forlenget ventetiden for behandling av andre alvorlige sykdommer, både fysiske og psykiske? Hvor lange skal ventelistene bli? Hvor mange kommer til å tape kampen mot annen sykdom på grunn av at ett virus overskygger alt?

Hvor mange skal bli skadelidende på grunn av at angsten for koronaviruset blir for overveldende? Eller angsten for at alt som normalt sett fører med seg god psykisk helse blir stengt ned, som kor, band, idrett, sosiale sammenkomster, fraværet av nærkontakt når det trengs, og mye annet?  

Den angsten jeg snakker om, er ikke den typen angst som vi snakker om i dagligtalen, men den virkelige angsten, den irrasjonelle angsten, som kan vokse seg sterkere og sterkere uten at du helt forstår hvorfor, som gjør det vanskelig å kontrollere pusten, som forplanter seg som nummenhet eller fysiske smerter i kroppen, som kan komme uten forvarsel og gjøre kroppen om til gelé og som gjør at du må parkere bilen til du får kontroll over kroppen igjen, eller som gjør det vanskelig å gjennomføre ting du vanligvis setter stor pris på. Den typen angst som etter en stund kan stikke så dypt av den drar deg ned i en stygg, mørk depresjon.

En depresjon kan beskrives som desperantene i Harry Potter, de svarte, sjelløse skikkelsene, som suger ut av deg all glede og livskraft, og som på tross av at du har alt du måtte ønske deg i livet, går rundt i en bunnløs tristhet og sliter med å glede deg over ting som tidligere har gitt deg stor glede. Depresjonen bringer med seg tretthet, apati og en konstant følelse av slitenhet, og uansett hvor mange ganger du får beskjed om å ta deg sammen, (og du ber deg selv om det), så kommer du ingen vei. Dørstokkmila blir høyere og høyere, og den blir vanskeligere og vanskeligere å komme over, og selv om du vil greie det, så kan beina være så tunge at du nesten tror du har mistet kontakten med dem.

Så må du for all del ikke glemme ikke ønsket om bytte ut depresjonen med en fysisk skade, som et brukket bein, for kommer du på krykker, trenger du ikke be om hjelp, for da ser andre smerten din.

Jeg har i dag prøvd å google korona og psykisk helse, men jeg får ikke opp en eneste artikkel datert etter april 2020. Det skremmer meg, for det jeg beskriver over er kanskje framtiden for noen, og kanskje allerede en realitet for andre. Brekker du beinet, så er det av med gipsen etter 6-8 uker, brekker du psyken, så kan fraværet bli langvarig, og er du riktig uheldig, så kommer du deg aldri tilbake på jobb.

Om noen er bedre på googlesøk enn meg, send meg gjerne linker til relevant forskning som omhandler psykisk helse og korona.