Som mange kanskje vet, så var det Primstavene som ble brukt som kalender i eldre tider. Den 4. desember var markert med symbolene kors, lenker, sol, tårn, slede, rokk eller en B (for Barbro), og er i utgangspunktet en katolsk høytidsdag til minne om den hellige Barbara.

Barbara er kanskje det nærmeste vi kommer en virkelighetens Rapunzelfortelling, da hun, i følge legenden, var datter til en hedensk storkar som ble helt sprø da han oppdaget at datteren lot seg kristne. Det sies at hun ble stengt inne i et tårn og at faren til slutt halshugde henne.

Barbara i tårnet – den virkelige Rapunzel

I byen Nikomedia levde det en ung jomfru som het Barbara. Den unge Barbara var så vakker og hadde så skarp forstand at deg gikk gjetord om henne langt utenfor landets grenser. Hun hadde mange friere, både rike og vakre, men hun avviste dem alle, for hun var ikke interessert i det livet de hadde å tilby. Hun ville gjøre noe viktig i livet, hun ville bety noe. Stadig oftere dro hun til en gruppe kristne for å lære mer om den nye troen. Dette var rundt år 300, på en tid da det var farlig, ja til og med forbudt å være kristen.
Hennes rike far, Dioskuros, likte ikke at hun gikk sammen med fattige, kristne og hjalp de syke, og for å beskytte henne mot både friere og dårlig påvirkning fra de kristne stengte han henne inne i et høyt tårn. Der satt Barbara innestengt i flere år. Hun fikk mat og rene klær i en kurv som ble heist opp med et tau som hun slapp ut av de ene vinduet. Her satt hun og tittet ut av tårnets to vinduer og undret seg over alt som vokste; trærne, dyrene og menneskene. Hun forsto at de var en del av Guds mesterverk. En dag ble Barbara syk, og faren sendte etter en healer. Da healeren kom, kjente han Barbara igjen. Han var egentlig en kristen prest som het Valentin. Valentin kom ofte på sykevisitt, og han døpte henne i all hemmelighet, mens hun bodde i tårnet. De hadde samtaler om tro og lære, noe som gjorde henne enda fastere i troen.

En gang faren var på reise, fikk Barbara murerne til å lage et tredje vindu i tårnet. Det skulle være et symbol på treenigheten. Hun malte også et kors på gulvet. Da faren så dette, ble han rasende og krevde at hun gikk bort fraa denne nye religionen. Han slo henne, stengte henne inne og sultet henne, men hun nektet å forlate sin kristne tro. Faren så til slutt ingen annen råd enn å angi sin egen datter til prefekt Martinianus, en fanatisk kristenforfølger.

Jenta be arrestert og torturert på verste måte for å gi opp troen. Den første dagen ble hun pisket, men da natta kom, viste Jesus Kristus seg for henne, trøstet henne og leget sårene. Neste dag ble hun pisket med blykuler, brent med fakler, og brystene ble skåret av. Til slutt måtte hun løpe naken over torvet. For å redde henne fra fornedrelsen kom det en engel som leget sårene hennes, og la en tåke over torvet slik at ingen kunne se henne.

Da ble Martinianus så provosert at han dømte henne til døden. Faren måtte selv hogge hodet av henne. Faren dro henne etter det lange håret og slepte henne etter seg opp til et fjell det han løftet sverdet og hogg hodet av sin vakre datter. Med det samme hørtes det et høyt tordenbrak , og folk i byen kunne se at lynet slo ned på toppen av fjellet. Lynet hadde slått rett ned i Dioskuros som døde på stedet og brant til aske. Barbara ble begravet, og ved graven hennes kunne syke bli helbredet og pilgrimer fikk trøst og støtte.
(Line Therkelsen)

For meg har denne dagen hatt en del mindre dramatikk enn det Barbara måtte gjennomgå, og jeg har vært sammen med folk jeg er glad i, jeg og mannen har blant annet vært en tur på Eide Handel for å handle íslensk jólablanda, ei blanding av Islands svar på Solo og en leskedrikk med maltsmak. Mannen hadde et håp om finne favoritten, hángikjöt, men det er visst ikke like enkelt.

Å få tak i disse islandske produktene har i år blitt viktigere enn på lenge, da vi for noen dager siden måtte, for andre gang i år, avlyse våre planer om å reise til familien på Island. Det er nå 2.5 år siden vi flyttet hjem, og like lenge siden vi har truffet familien der. Savnet og lengselen er stor, og drømmen om Island lever i beste velgående. Det føles så urettferdig at andre skal få bestemme over hvem i familien vi skal kunne tilbringe tid med. Dette er det nok flere som kjenner på i årets desembermåned. Det er flere, bare her til lands, som ikke får tilbringe julen med alle de de ønsker, og det er urettferdig, selv om de som bestemmer mener at det er det beste på lang sikt. Men er det det? Ikke vet jeg!

Det er to sitater som til stadighet popper opp i hodet mitt nå om dagen:

«Jeg ventet på at livet en dag for alvor skulle begynne. Men alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» -Paulus

«Husk å elske mens du tør det. Husk å leve mens du gjør det.» – Piet Hein

For skal ikke livet leves mens vi lever?