I natt kom den desidert ekleste av nissene, nemlig Þvörusleikir (uttales thvøru-sLeikir). Det er noe ubeskrivelig ekkelt med tanken på at det natterstid dukker opp nisser med ekle, lange tunger som slikker reint bakeutstyret, og særlig sleivene. Dagens nisse klarer ikke å la være å slikke på dem, og det har ingen betydning hva de har vært brukt til, så i natt måtte alle sleivene gjemmes godt så de skulle få stå i fred.

Så alle de som glemmer å vaske sleivene, spesielt om de blir lagt i nærheten av vinduet, kan oppdage at den i løpet av natta har blitt fri for deigrester og det som ellers måtte være på dem.

Jeg glemte forresten å fortelle om den store krisen vi hadde i går morges etter at Stúfur hadde vært på besøk. Han hadde gikk barna hver sin snøkule i juleskoen og minstemann var så overlykkelig at han gikk rundt med den i hånden hele morgenen, og det gikk som det måtte gå, den falt i gulvet og kula gikk i tusen knas. Det var hulking og tårer, og det var en meget trist gutt jeg måtte sende på skolen, men jeg lovet han at jeg skulle prøve å fikse den, noe han ikke hadde tro på at skulle fungere, men med et reint glass, vann, limpistol og litt glitter, så var julekula god som ny, og kanskje til og med litt mer solid.

I dag var første dag med fysisk oppmøte på jobb på over en uke, og det var i grunn både fantastisk og slitsomt på engang. Det var godt å treffe elever og kolleger, men jeg kjenner at hodet er kommet i julemodus, spesielt etter at eksamen var levert. Jeg tror flere av elevene har kommet i julemodus, og er klar for en pause, og jeg tror at en uke med hjemmeskole ikke gjorde det bedre. Uansett er jeg glad for at vi får siste skoleuke før jul sammen, så vi kan ha det litt hyggelig sammen de siste skoledagene av 2020.