Den tiden altså! I går var siste arbeidsdag før jul og første håndballtrening på lang tid. I tillegg var jeg på julegavehandel og rakk derfor ikke å legge ut et innlegg om gårsdagens nisse, Pottasleikir. I dag kommer det derfor litt om han og også dagens nisse, Askasleikir, litt lenger ned.

Dagen i dag har vært brukt til enda en tannbehandling, denne gangen fiksing av en fylling som hadde falt ut, og så har jeg latt barna få velge julegaver til vennene sine. De har ikke helt begrep om penger enda, så det ble en litt for lang stund i lekebutikken, noe som tok på og vi ble alle sultne. Vi gikk på Jordbærpikene på Jekta, som har de syngende isbjørnen rett ved siden av. Minstemann er en aktiv krabat og greier ikke sitte stille på kafé så lenge av gangen, og gikk derfor fram og tilbake mellom bordet og isbjørnene, noe som i grunn burde være greit.

Vi har snakket flere ganger med barna om å ikke gå nært folk eller røre på for mye greier, da det er mange mennesker som kan bli redde av det, men de er nå fortsatt bare barn , så de tenker selvsagt ikke på den berømte «meteren « og smittevern.

Ved siden av vårt bord satt det en mann og en jente, muligens en far og datter. Den siste gangene minstemann gikk til isbjørnene, gikk han på feil side av bordet til mannen og kom nok litt for nært. Dette så ikke jeg, men gubben ba han komme tilbake for at igjen å minne han på å ikke gå for nært folk. Jeg snudde meg etter minstemann, jeg også, da han ikke kom tilbake, og i det jeg gjorde det, bjeffet mannen til oss: Må dere se å passe på barnet deres, for han kan ikke drive å gå mellom bordene. Jeg spurte om han ikke hadde hørt at vi akkurat hadde prøvd å få tak i guttungen, noe han ropte tilbake at han ikke hadde hørt. Jeg prøvde å forklare, men nådde ikke inn, selv om jeg gjentatte ganger sa til mannen at han måtte huske på det var snakk om et barn. Mannen fortsatte å kjefte oss opp og sa at vi ikke hadde noe der å gjøre om vi ikke kunne holde barnet vårt med bordet og at det er normalt at man holder barna sine i ro.

I det jeg gikk for å snakke med minstemann, som nå hadde blitt lei seg, og var redd for å gå forbi mannen, høres det fortsatt bjeffing fra mannen, og gubben gjentar for mannen at det er snakk om et barn, men mannen vil ikke høre Han ba heller gubben om å reise tilbake der han kom fra! Gubben ble så sjokka at han bare lo, og haka på «dattera» til  mannen ramlet ned på bordet.

Mannen sa i det jeg kom tilbake sammen med minstemann at vi bare burde komme oss derfra om vi ikke kunne følge reglene, hvor jeg igjen prøvde å minne han på at det var snakk om et barn og at han ikke måtte glemme at han selv også hadde vært et barn en gang. Mannen var så ufin tilbake at det svartnet for meg, og i det vi reiste oss for å gå til jentungens frisørtime, gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, jeg ga den fremmede mannen fingeren og ba han om å reise til helvete, og dette i full offentlighet!

Det er greit at folk er redde, men det skal ikke gå utover uskyldig barn. Og om folk er så bekymret for at barn beveger seg rundt, så får de holde seg hjemme. Jeg har ikke planer om å slutte å ta med mine barn på kafé bare fordi enkelte mister hodet og all sunn fornuft når et barn gjør det de er skapt til, nemlig å bevege seg!

Forskning på hjernen viser at når du er redd eller angstfull blir all innkommende informasjon sendt til primitive delen av hjernen, og da mister folk evnen til å være analytisk og til å tenke kritisk, fordi hjernen har gått inn i en «fight, flight, freeze»– modus, og der tror jeg kanskje denne fremmede mannes hjerne befant seg. Det er for så vidt også dette som skjer når vi blir sinte, så jeg tror nok min hjerne også befant seg i denne modusen da jeg ba han om å reise og ryke. Jeg sier som vi lærer barna der jeg jobber: Kapteinen (tenkehjernen) sovnet!

• 

• 

• 

Pottasleikir er lik broren, Þvörusleikir. Begge liker godt at oppvasken er glemt. Forskjellen på de to, er at Pottasleikir ikke har sansen for sleivene, men synes kasserollene er best. Han tar med seg kasseroller i alle størrelser og setter seg til å sleike dem så reine at ingen ser at de har vært i bruk. Et triks for å slippe at Þvörusleikir skal ta kasserollene, er å vaske dem godt med såpe og ikke la ham se det. Da kan han bli såret.

Denne neste nissen, Askasleikir, tok det lang tid for meg å skjønne hva det var han slikket reint. Jeg trodde lenge at det hadde noe med aske å gjøre, og gubben forklarte det ikke godt nok. Jeg kunne ikke forstå hvorfor han skulle spise aske, noe han selvfølgelig ikke gjorde. 

Askalseikir er en skikkelig luring. Han kommer til bygda den 17. desember og hadde i gamledager til vane å gjemme seg under sengene til folk for å vente på at de satte fram matrester for hundene og kattene. Så snart folk snudde ryggen til så lurte han til seg askene (gammeldags matbeholder med lokk), for å ta matrestene selv. Det sies også han ikke var særlig pen å se på.