I oppveksten så var disse siste dagene før jul alltid dager som gikk altfor fort, og det var altfor mye å gjøre. Mamma hadde blomsterbutikk og jeg var selvskreven julehjelp. Mitt ansvarsområde var pakking, sortering og levering av blomster. Slik var det hver jul fra jeg var 11/12 og fram til jeg var 23 år gammel, da mamma flyttet fra Havøysund og hit til Tromsø. Når de lange arbeidsdagene var over var det huset som sto for tur. Det var fullt kjør fra morgen til kveld, og dette sitter enda i meg, så når jeg har rolige dager før jul, slik som i år, så blir jeg nesten litt rastløs for det er ikke slik jeg har vært vant til å ha det.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke, men det er en merkelig følelse å ha. Jeg setter stor pris på at juleroen allerede har senket seg, og at det eneste vi har å gjøre i dag og i morgen er å kjøre et par julegaver som ikke ble levert tidligere i dag, pakke gavene våre, klær og utstyr i bilene, ja, BILENE, for vi skal feire jul hos faren min, og har med så mye greier at det ikke får plass i én bil. Mannen må blant annet ha med alt av lydutstyr da han skal spille på Sandnes restaurant både 26. og 28. desember.

Natt til i dag kom Gáttaþefur (Gaotta-thevur) på besøk. Ungene passet på at vi la fram laufabrauð i går kveld og var en smule skuffet da han ikke hadde spist opp alt. Jeg måtte forklare dem at han kanskje ikke hadde likt dem da de var litt for myke i konsistensen.

Gáttaþefur kan kjenne lukta av første laufabrauð* (løivabrøid) som er lagt i frityren helt opp i fjellet, og legger da av sted til bygda. Med lukkede øyne finner han veien inn i kjøkkenet og ingen kan gjemme julekakene for ham. Om du ser det minker i kakeboksen før jul, så er det kanskje Gáttaþefur som har vært på ferde.