I dag er det 2. januar og pcen har ligget stort sett ubrukt hele jula. Jeg har noen få ganger vurdert om det var rette dagen å skrive dette innlegget, men har hver gang konkludert med at skjermfri jul var høyeste prioritet.
Som dere har kanskje har fått med dere, så har både boka Magisk jul og fortellingene om de islandske julenissene, og jula varer helt til påske, så da kommer det flere innlegg om jula…
Neida, det blir nok ikke så mange juleinnlegg framover, men jeg må jo vise frem nyeste tilskuddet i nissesamlingen min og fortelle om tre trollkjerringer med ulike opphav, men som likevel har en del fellestrekk.
De islandske julenissene er, som dere vet, ikke som nisser flest. De er troll og barn av trollkjerringen Grýla. Enkelte kilder mener at ikke alle de 13 nissene er barna hennes. Den første, Stekkjastaur, er visstnok broren til Grýla og den neste, Giljagaur, bare en i «gjengen» (av julenisser). Andre steder blir disse to omtalt som Grýlas barn. Det er umulig å vite hva som stemmer, da hun har ufattelig mange barn: Leppur, Þröstur, Þrándur, Böðvar, Brynki, Bolli, Hnúta, Koppur, Kyppa, Strokkur, Strympa, Dallur, Dáni, Sleggja, Sláni, Djangi, Skotta, Sighvatur og Syrpa, blant annet.
Grýla er en stygg trollkjerring med horn i panna og klover til bein, hun er slem og halter på en fot. Det verste hun vet er snille barn, for da kan hun ikke spise dem. I følge fortellingene så har trollkjerringa en sekk som hun samler slemme barn i, før hun tar dem med seg hjem og spiser dem. Det er også sagt at noen ganger er Grýla feit og andre ganger tynn. Det kommer an på hvordan barna oppfører seg. Noen mener at det var ett år at alle barn var snille, så Grýla fikk ikke mat det året. Dette førte til at hun sultet ihjel, og derfor må barna fortsette å være snille så hun ikke våkner til liv igjen.
Denne trollkjerringa har hatt tre ektemenn. Nåværende heter Leppalúði og er stefaren til julenissene. Navnet sitt har han fått da han går i fillete klær og ikke ser særlig flott ut. De to forrige ektemennene til Grýla, har hun spist opp, er det sagt.
Lussi, som jeg har nevnt tidligere i bloggen, leder de levende døde, underjordiske og andre overnaturlige skapninger. Hun dukker opp på selveste Lussinatta, den lengste natta i året, (eller det var den lengste natta i året dag vi fulgte den julianske kalenderen og at vintersolhverv falt på 13. desember). Lussinatta markerte overgangen til mørketida og om du er så uheldig og er ute denne natta, kan Lussi dra deg med i Åsgårdsreia og da er det ingen vei tilbake. Lussi blir også sett på som en ond demon som skremmer unger og som truer med å ta dem om de ikke er snille. Hun er streng og passer på at folk følger hennes regler, og nåde den som våger å brygge eller bake på selveste Lussinatta. Men er det reint i huset, så vanker det godteri i sokken som er hengt opp ved peisen.
Juleheksa La Befana er, i følge en italiensk legende, julenissens tippoldemor, og fortellingene om henne er over 1000 år gamle. La Befana deler ut gaver til alle barn den 6. januar, og fremkomstmidlet hennes er en sopelime. Gavene legger hun i strømper som henger ved peisen, akkurat som Lussi, men nåde de som har vært slemme, for de får bare løk, hvitløk og kull.
Bakgrunnen for hvorfor hun gjør dette er at det for lenge siden var tre magikere som ble ledet av en stjerne gjennom mange land for å gi gaver til en nyfødt konge. På sin vei var det mange som valgte å følge de tre, men det var en gammel kone som var så opptatt med husarbeidet at hun ikke hadde tid til å følge etter, hun sa bare at hun skulle komme senere. Da hun endelig var klar til å følge dem, med sine egne gaver, var det for sent. Etter dette fikk hun navnet La Befana.
Disse tre damen har flere ting til felles, men også noen særtrekk. En av forskjellene er blant annet når de dukker opp. Lussi kommer 13. desember, Grýla 24. desember og La befana 6. januar. Fellestrekkene handler i stor grad om å skremme barna (og de voksne) til å være snille. Lussi og Grýla har begge store svarte katter i hælene.
Helt til slutt må jeg nevne en karakter til som har likhet med disse tre, og det er julebukken, eller julegeita som det først ble kalt.
Julegeita var en uhyggelig fyr som kom ned fra fjellet og lusket rundt husveggene for å følge med på alt du gjorde. Noen trodde det kanskje var en av geitene til Tor (med hammeren).
Julegeita, i likhet med Lussi, hadde som oppdrag å følge med på at folk gjorde det de skulle før jul. Han fulgte også med på om barna fikk et nytt plagg til jul, akkurat som Grýlas katt, Jólakötturinn. Han sjekket hvilke barn som var snille og hjelpsomme, og kunne gjerne dukke opp på julekvelden, noe som kunne skremme både store og små. Ofte var det ungdommer som hadde kledd seg ut i lodne tepper, eller pels og med et geitehode foran ansiktet. De snakket «julbokkmål» og åpnet ofte med å si: God kveld i stua, er det noen snille barn her?. Etter hvert da julenissen begynte å dukke opp på julaften, begynte julebukken å gå på besøk i romjula for å smake på alt de gode folk hadde i hus, men som vi vet er hele tradisjonen med julebukk utdøende og de fleste steder blir han bare snakket om rundt om Halloween, da mange ikke er så glad i denne importerte amerikanske tradisjonen, som barna ser ut til å elske.
Godt nyttår fra meg og mine, og måtte året bringe det du måtte ønske 🙂
