Jeg hadde egentlig satt meg som mål at jeg skulle komme med nye innlegg en gang i uka, men jeg ser at det kan bli utfordrende. Det er for hvor raskt man glemmer hvor krevende læreryrket er. Etter to måneder med avspasering og ferie, så føles det ut som om at det å undervise kan sammenlignes med en gammel traktor. Du må hoppe ut, gå på framsiden og sveive i gang maskineriet. Traktoren kan være nokså tungstartet, men når den først starter, så humper den å går, ja, i hvert fall fram til høstferien.

 Første fulle arbeidsuke er over og jeg er godt i gang med uke nummer to. Den første uka gikk ufattelig fort og var sykt krevende. Å undervise kan i seg selv være krevende etter en lang ferie, men prøv å undervise på et språk du ikke kan. Elevene mine har fått streng beskjed om å spørre om jeg sier noe de ikke forstår og det hender at jeg må ty til engelsk for å forklare det jeg mener. Heldigvis er de eldste elevene ganske stødig i engelsk.

 For å forsikre meg om at jeg ikke er helt på bærtur med det språklige, spurte jeg en av faglederne om hun ville komme innom i et par av timene mine for å vurdere saken. Vi avtalte tidspunkter for når hun skulle komme på besøk og at hun skulle være en halvtimes tid hver gang. Dette var noe jeg både gledet og gruet meg til. Jeg satt med samme følelsen som jeg gjorde da jeg var i praksis under utdanningen min, med sommerfugler i magen og et overforberedt opplegg. Forskjellen var at jeg denne gangen selv har bedt om å få en tilbakemelding på jobben jeg gjør. Samtidig skulle hun hjelpe meg med å observere dynamikken i gruppa. Det er alltid noen som trenger et ekstra sett med øyne.

 Før jeg oppdaget hvor det var passende å sitte, gjorde jeg kardinalsynden. Jeg tok stolen til sløydlæreren. Alle vet hvor sløydlæreren sitter og alle vet at den stolen tar man ikke. Eller alle utenom meg! Jeg kom inn i en tom kantine og var passelig utsultet. Jeg hentet meg salat og satte meg på den første stolen som jeg kom over. Kort tid etter kommer selveste sløydlæreren sammen med noen andre kollegaer og en av dem kommer med en liten humoristisk kommentar om at jeg sitter på feil sted. Det skal sies at hver gang jeg kommer inn i kantina, klapper sløydlæreren på stolen sin, ser på meg og trekker på smilebåndet.

Jeg er for tiden på sammenligningsstadiet i forhold til forskjellene og likhetene i mellom norsk og islandsk skole og den mest utpregede forskjellen er måten de praktisk-estetiske fagene er lagt opp. Årstrinnene er delt inn i grupper på ca. 12 elever, så rullerer gruppene hver sjette uke. De får da totalt seks timer i uka med praktisk-estetiske fag, i tillegg til gym og/eller svømming. En skoletime her varer i 40 minutter. Fagene det rulleres mellom er musikk, mat og helse, bildekunst, sløyd, tekstil og IT.

 Fordelen med denne rulleringen er at lærerne får jobbe med de fagene de er utdannet til. Ulempen er at de yngste elevene er en smule forvirret enda, da de skifter klasserom etter fag.

Som jeg har sagt før, så har lærerne her mer bunden tid enn hjemme. Likevel blir det brukt mindre tid på fellesmøter og planer, da alle årsplaner/halvårsplaner skal være klare til skolestart. Planleggingsdagene blir i stor grad brukt til dette arbeidet og litt kursing i diverse nyttige greier. Vi har kun fellesmøte en gang i uka og så blir det satt opp møter etter behov. Om det ikke er noe spesielt på agendaen, så blir møtetiden brukt på individuelt arbeid.

 Det jeg derimot savner mye hjemme er å ha min egen kontorplass. Mange jobber på klasserommene sine og har kontorene sine der. På arbeidsrommet befinner det seg fem-seks datamaskiner, som lærerne deler på. Dette er en skole med rundt om hundre lærere, om jeg ikke husker feil.

Siden jeg jobber på en inneskoskole, har jeg hoppet rundt på sokkelesten siden jeg begynte, men i dag har jeg endelig fått kjøpt meg nye innesko, med «Memory foam», for det er liksom greia om dagen.

Forrige helg feiret Mosfellsbær 30 år med bystatus og det var arrangementer hele helga. Selvfølgelig valgte regnet og vinden også å feire sammen med resten av byen. Vi gjorde ikke så mye ut av helga annet enn å dekorere balkongen vår med rødt, da vi bor i det røde nabolaget og stikke innom bondens marked. Under hovedkonserten valgte vi å sitte hjemme på den rødpyntede balkongen vår å høre på musikken. Vi bor nemlig så nært torget at vi bare trengte å åpne døra for å høre.  I følge mannen var det mange kjente artister der, men merkelig nok, hadde jeg ikke hørt om en eneste en. Eller det er en løgn! Jeg vet hvem Páll Óskar er, da det er umulig å ikke få med seg plakatene hans. Han ser ut som en diskokule, men hva annet kan en forvente av en som har deltatt i MGP?!

Jeg venter fremdeles på lærerløyva mi, men jeg har vært flere ganger i kontakt med Menntamálastofnun i det siste og fe jobber med saken. Det er visstnok en helt ny problemstilling for dem at det kommer lærere frivillig til Island for å jobbe.

 Utfordringen, slik jeg har forstått det, er at i følge islandsk lov, så skal du ha mastergrad for å lærer lærer, om du begynte på din utdanning etter 2008. Det var på dette grunnlaget at jeg fikk avslag på min første søknad om lærerløyve. Men, der er et men. Island har skrevet under på en avtale, Lisboaavtalen, som går ut på å forenkle forflytning av arbeidskraft i blant annet Norden. I den kontrakten står det at om din utdanning er godkjent i landet du kommer fra, så skal den også bli godkjent her. Problemet med denne avtalen er at den strider i mot islandsk lov og Menntamálastofnun har derfor satt advokater på saken min, for å prøve å finne en løsning.

Så jeg får bare smøre meg med tålmodighet og vente litt til…Heldigvis har jeg en mann som vet å holde meg underholdt i ventetiden. 🙂

Facebook Comments